«Heimebane»: Et spark i ballene

Treneren i fotballklubben Varg i småbyen Ulsteinvik faller om rett før eliteseriestart, og herreklubben får et hastende behov for en erstatter. Det kontroversielle valget av å ansette den kvinnelige treneren Helena Mikkelsen, spilt av Ane Dahl Torp, skaper storm både i media og ikke minst blant gutta på laget hun skal trene. Hun frarøver lagets toppspiller Michael Ellingsen, spilt av John Carew, muligheten til å bli lagets spillende trener, og han går derfor inn for å skape litt ekstra kvalme for henne. Selv om Mikkelsen har vært trener for et kvinnelag som har nådd opp til Champions League, blir hun møtt med fordommer om å være udugelig for den nye jobben – kvinnefotball er jo tross alt bare lek og moro, og kan ikke måle seg med herrefotballen.

Serien legger frem en rekke etablerte kjønnsholdninger som er å finne på mange mannsdominerte arenaer, kanskje særlig i sport og fotball. I tillegg får vi servert gode eksempler på mansplaining, locker-room talk, og seksuelt trakasserende meldinger. Selv om det til nå bare har kommet tre episoder, har Torp i sin karakter allerede stått sterkt i stormen, og viser oss en kvinnelig hovedrolle med bein i nesa. Hun svarer skarpt til kritikken hun møter, og lar seg ikke stoppe på veien mot trenerdrømmen. Det kan virke som om NRK prøver å rette et spark mot patriarkatet, og det er deilig å se på.

[Fikk du med deg denne fotballrelaterte serien?](1)

Selv hvis du er av typen som måtte gi deg med fotball i andre klasse fordi du var redd for ballen, vil du fortsatt kunne nyte dette dramaet. Serien tar opp viktige og gripende tematikker gjennom de flere underhistoriene, og treffer bredt. Et eksempel er det unge fotballtalentet Adrian (Axel Bøyum) som sliter psykisk, fordi han ble proff for tidlig og møter mye press hjemmefra. Skuespillerprestasjonene er for det meste gode, og som seer kan man forvente å bli alt fra rørt til provosert. Heimebane er en folkelig serie som både er morsom og bærer viktige budskap. Jeg gleder meg til å se resten.