Til barri­ka­dene!

Stormen rundt norsk samfunnsforskning etter Hjernevask-debatten synes å ha stilnet, men det grunnleggende spørsmålet om forskerens offentlige rolle og ansvar står fortsatt ubesvart.

Neumanns siste bok bør først og fremst leses som et svar på dette spørsmålet. I motsetning til det som preger selvforståelsen til mange norske samfunnsvitere, nemlig at du som forsker ikke er berettiget en politisk mening, slår Neumann – en selverklært sucker for Michel Foucault – et velrettet slag for antropologens rolle som maktkritiker.

I Norge har antropologi lenge vært ensbetydende med sosial antropologi. Maktrelasjoner mellom staten og samfunnet har stort sett unnsluppet antropologenes blikkpunkt.

Ved å gå tilbake til en av samfunnsforskningens «founding fathers», Émile Durkheim, legger Neumann grunnlaget for en politisk antropologi – en fagretning som integrerer antropologiens metode med det som i Norge gjerne oppfattes som statsvitenskapens eksklusive domene: politikk og makt.

Og han gjør det med bravur. I motsetning til andre forsøk på tverrfaglighet, nekter Neumann å ta epistemologiske snarveier. Skritt for skritt går han veien fra metateori til praksis, og leverer et svært overbevisende argument for hvorfor antropologene bør vende sitt kritiske blikk mot staten.

Ved å snakke om epistemologi har Neumann gjort seg til pariah blant statsviterne, og det er tvilsomt om han med denne boken vil gjøre seg mer populær. Forhåpentligvis blir han tatt bedre imot av sosialantropologene.