Fasci­ne­rende og irri­te­rende

For den jevne, halvagnostiske hedning er det en smal sak å gjøre narr av de fleste typer utøvd religion uten å føle seg spesielt politisk ukorrekt.

Derfor er det noe dypt sympatisk over Didrik Sønderlinds Kristen-Norge. Den tidligere forskningsjournalisten har reist land og strand rundt for å danne seg et bredere bilde av floraen av kristensamfunn enn det som glimtvis formidles i media. Han besøker tungetalende pinsevenner, katolske klostre, læstedianere som mener gardiner er synd og adventister som tror dommedag er like rundt hjørnet.

Sønderlind oppsøker dem i et oppriktig forsøk på å forstå og formidle deres virkelighet. Utover hans subjektive skildring inneholder hvert kapittel en kort historisk oppsummering og noen betraktninger fra fagpersoner av ymse slag. Idéen er altså god, men det butter imot på deler av gjennomføringen.

Forfatteren tar for mye plass i sin egen bok. Her er alt for mange unødvendige, selvopptatte passasjer og trivielle betraktninger som ikke tjener til å drive teksten fremover. Det er grenser for hvor interessant det er å lese om Sønderlind som sovner på toget eller nyter det fine været. Det samme gjelder for en del av ekspertintervjuene – de stopper før det blir virkelig interessant.

På sitt beste formidler boken en varme og vilje til å forstå det skakke og rare, på det verste er det som en veldig lang feature-artikkel i et passe bra studentmagasin.