En sump av råtne utkast?

I andre nummer av litteraturtidsskriftet Lasso kastes det løkke rundt temaet begynnelse. Temaet blir angrepet av tekster om hvor vondt og vanskelig det er å skrive tekster, og den eksistensielle angsten ufullstendige notatbøker og utkast frembringer. Med andre ord et Lasso i harmoni med norsk selvbiografisk samtidslitteratur.

Men det funker. Selv for en streit SV-student framtrer ikke Lasso som pretensiøst til det avskrekkende, men derimot som svært innbydende. De selvstendige tekstene, med tankespringende illustrasjoner, er dét Lasso lykkes best med. Tekster som Jeg er i en inngrodd sump av råtne utkast fanger leserne (tross en noe manisk-depressiv tittel) med presist språk og gjenkjennelig identitetstematikk.

Hva, tekster man kan kjenne seg igjen i, er ikke Lasso et litteraturtidsskrift? lurer du kanskje. Joda. For mer intrikate HF-sjeler tilbyr også Lasso kodeknekking. Blant annet er den autentiske mailvekslingen mellom to i redaksjonen en parodisk tekst om forfatter Audun Mortensen og hipsterforlaget Flamme Forlag – en etterlengtet satire. Lassos største styrke er likevel at det gir mer til leseren enn det krever av den.

Det vil si – når man først får fatt i det. Det var nemlig helt umulig å finne et Lasso-eksemplar på HF da det fredag skulle anmeldes.

Kjære Lasso, ta dette som en kjærlighetserklæring. Ikke vær så innmari hard to get a, så bra er dere ikke, enda.