Flat frem­tids­krim

I fremtidens Bergen blir varsleren Martin Romberg funnet død, men da liket forsvinner før obduksjonen får avgjort hvorfor, henlegges saken. Tre år senere trekkes slektningene og brødreparet Pat og Paal inn i mysteriet. Altså et godt, men ordinært premiss for en krimfortelling.

Likevel. Utover i boka blir jeg sittende og vente på at første akt skal gjøre seg ferdig, og på at dramaet jeg ble lovet i omslaget, endelig skal oppstå. Dessverre blir jeg ventende forgjeves; spenningskurven forblir flat, i beste fall ruglete, gjennom hele boken. For så fort Haugland setter meg på kroken og skaper interesse rundt dødsfallet, spinner han videre på andre elementer, og sender hovedpersonen ut i tilsynelatende motivløse retninger. Og når Martin Rombergs mystiske død endelig dukker opp igjen, har jeg glemt hele saken.

Steile spenningskurver og stram dramaturgi er slett ikke nødvendig i enhver roman. Men i det et mystisk dødsfall legges som selve bakteppet for en historie, knytter det seg visse forventninger til fortellingen, og dersom disse ikke innfris over hodet, resulterer det i en noe uforløst følelse.

Men kanskje er nettopp dette poenget, at forventingene ikke skal innfris. Kanskje er Romberg. Kvinner og kriminalitet bare en eksperimentell lek med sjangeren, dramaturgien, den stramme handlingen og logikken. Eller med leseren for den saks skyld. For han vet hva han gjør, Tormod Haugland; språket er renskåret for overflødigheter, og han har ingen problemer med å skape spennende situasjoner når han vil. Det virker bare som om han ikke vil.