Litt baktung jomfru

Korkonserter er en undervurdert, men tydeligvis populær søndagsaktivitet. Vox Humana med strykeorkester trakk nemlig full kirke i sin ferd gjennom fire århundrer kormusikk.

Før pause var det jomfru Maria det handlet om. Størst spenning var knyttet til de tre verkene av samtidsmusikkens estiske popstjerne Arvo Pärt. Hans sakrale, klangrike flater er relativt lett tilgjengelig til moderne kormusikk å være. Imidlertid ble oppføringen litt for stillestående og baktung, hvilket er den generelle faren i Pärts musikk. Djevelen ligger i detaljene, selv i kirken, og her handlet det om pausers varighet, orkesterets anslag og noe forutsigbar bruk av dynamikk. Bevares, det er vakkert, og lite å utsette på både tonal og rytmisk presisjon. Men det blir rett og slett litt kjedelig å høre på.

Koret gjorde også et dristig valg ved å synge Bachs Die Kunst der Fuge, som vanligvis framføres instrumentalt. Her må det påpekes at barokklinjene får et litt malplassert islett av jazz-scatting når koret stort sett synger da-di-da-di-da. Jeg foretrekker nok fortsatt kormusikk med tekst, i alle fall når det gjelder Bach.

Men alt i alt viser Vox Humana at de har godt grep om den klassiske kortradisjonen, og særlig Monteverdi klinger godt. Anbefales på en søndag.