Sårt hjerte, deilig smerte

Det gjør vondt å avslutte en god roman. Desto mer smertefullt er det da å lese Heliumhjarte, hvor en god roman avsluttes på hver tredje side. Med korte, store fortellinger fører Bjarte Daviknes Klakegg oss inn til hjertet av menneskenes liv – der alt snudde og livet ble noe annet. Det er merkelig, men svært vellykket.

Helium og hjerte står som en fellesnevner for de fleste historiene. Likevel har det ofte en underordnet betydning i hver enkelt historie, som et rammeverk for å holde resten av historien spent opp for leseren. Synlig, men ikke det sentrale. Der, i midten, står nemlig mennesket med dets historie, dets innerste sjelsliv og dype sorg. Og kjærligheten, som kjent uløselig knyttet til tapets vemod.

Historiene flytter seg fra Den internasjonale romstasjonen til Porto og Bergen, blant annet. Det gir leseren en følelse av fellesskap med mennesker langt unna, for gjenkjennelsen er så sterk. Tenk at en romfarer kan se ned på jorden og føle det hvem som helst gjør her nede. Det er kanskje ikke så underlig, men fint å få en påminnelse gjennom små glimt av andres liv. Skal man peke på en svakhet ved boken, må det være at det er vanskelig å begynne på hver nye historie. For etter hvert skjønner jeg hvor tungt det blir. Å begynne, å lese, og avslutte. Igjen og igjen.