Litterær Fran­ken­stein

Den fiktive byen Camulodunum blir hjemsøkt av en morder som parterer sine ofre med kirurgisk presisjon for deretter å anrette dem på bisarre måter. Men mordene er uttrykk for noe mer enn en bestialsk humor. Ved å nøste opp trådene de etterlater seg kommer legene og de selverklærte privatetterforskerne Janss og Jonas på sporet av en okkult konspirasjon av apokalyptiske dimensjoner.

Sjangermessig er Nekronauten et slags litterært Frankensteins monster, sydd sammen av elementer fra den klassiske detektivromanen og TV-serier som CSI og Star Trek. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – blir resultatet klisjépreget og forutsigbart. Den gale forskeren, det hemmelige brorskapet, den fryktløse legen/detektiven og hans tapre, vakre utkårede spiller sine roller rutinert, men er gått lei. Kulissene består av tåkelagt myrmark, gravlunder, mørke herskapshus og nedlagte fabrikker. Både leseren og rollefigurene har sett det før.

Plottet er en hybrid, med elementer fra okkultisme og futuristisk maskinteknologi. Her funker klipp-og lim-prinsippet nesten. Konspirasjonen har en original vri som kunne gitt svettetokter og mareritt, om de metafysiske forklaringene hadde inneholdt en dæsj mer troverdighet og en hel del mindre alternativreligiøs svada.