Smil til kamera

For alt vi vet, farer forfatter Peter Fröberg Idling med løgn. Derfor er Pol Pots smil så vellykket.

Engasjement, idealisme, terpingen på gløden som forsvant. Som ung i dag er det lett å gå lei formaningene. Likevel kan man ikke la være å fascineres av den røde flammen som brant så voldsomt gjennom 70-tallet. Mest av alt fordi den er så uforståelig.

Forfatter Peter Fröberg Idling (f. 1972) er blant de unge som vil forstå hvordan en gruppe ble blendet for de uhyrlighetene deres kommunistiske forbilder begikk i Kambodsja.

Gjennom 262 scener parallellkjører forfatter Peter Fröberg Idling flere fortellinger. Blant dem finner vi historien om Røde Khmers vekst og fall; en annen om Idlings egen reise i dagens Kambodsja; en tredje – som også fungerer som bokens omdreiningspunkt – om den svenske delegasjonen som valgte å reise til Kambodsja for å studere fremveksten av et kommunistisk idealsamfunn.

Sammen nøster scenene opp en fascinerende og fryktinngytende problemstilling: Hvordan kunne disse unge intelligente menneskene reise gjennom et av 1900-tallets største folkemord uten å se noen ting?

Litt om hva vi ikke skal problematisere:

Pol Pots smil tilhører den, etter hvert, svært så omfattende dokumentariske journalistikkprosaen, også kalt ny-journalistikk – disse bøkene som krysser litteraturens klassiske skillelinjer og benytter skjønnlitterære grep i møtet med sannhet. Sjangeren er legitimert for lengst, og dens problemer er behørig dokumentert gjennom Åsne Seierstads omgang med afghanske kjøpmenn.

Det vi derimot må problematisere ved Pol Pots smil er Idlings omgang med fortiden, altså kildene. Det kan sies med en gang: Idling kan ikke påberope seg retten til å bli trodd. Om vi vil gå historien hans etter i sømmene – undersøke og verifisere – kommer vi ingen vei. 331 sider. Ingen kildehenvisninger. Én fotnote. Idlings anliggende er ikke realhistorie, men et forsøk på å avkle en mentalitet som ligger tilbake i tid. Paradoksalt og skremmende som det er i denne sammenheng, tror vi på Idling fordi han rører oss.

Rasjonaliteten trenger ikke språklig føleri. Hjertet trenger ikke fotnoter.

Pol Pots smil er elegant utformet, språklig kreativ og de unge idealistenes handlinger får sin forklaring. Knappe 30 år senere lever vi i en annen tid, og det spørs om det ikke allerede er for sent å forstå.