Angst

Ting henger ikke på greip i Markus Midrés siste roman. Eller, selve historien som fortelles henger ikke på greip i hvert fall. Vi befinner oss i en by. Vår mann, som vi i løpet av hundre sider ikke rekker å bli kjent med, har mistet hukommelsen. Men vi vet ikke hvorfor. Er han død? Et gjenferd? Eller bare jævla fyllesjuk? Han vandrer i en by. Kanskje Oslo. Han oppsøker en ekskjæreste, de har et merkelig forhold. Hva vet hun? Vi vet ikke. Historien hopper i tid og rom. Han befinner seg på et universitet. Kanskje er det Blindern. I hvert fall er det grønne lamper på biblioteket. Studierådgiveren ved HF-fakultetet kan ikke finne ham igjen i systemet sitt.

Fremmedgjøring er et tydelig tema, men hvem som er fremmedgjort fra hvem er mindre klart. Personene i romanen befinner seg i et samfunn bestående av fragmenter, der ingenting ser ut til å bety noe, uten at noen egentlig bryr seg. Det er stappfullt av angst og dårlige nerver, poetisk og mystisk, forvirrende på en Lynchisk måte. Og vakkert.

Historien går ikke opp, ingen tråder samles mot slutten, eller er det begynnelsen? Tunnel er en sånn bok som det tar kort tid å lese, men lang tid å tenke på i ettertid. Jeg kunne alltids sagt at jeg som leser hadde ønsket meg flere svar, men det ville jo betydd at jeg ikke hadde skjønt en dritt.