Omven­delsen

Jeg var konstruktivist og relativist, postmodernist henimot nihilist, forledet av Nietzsche, Derrida og Foucault. Jeg trodde på fortellingen om de store fortellingers død og jeg var overbevist om at løgnen kunne være like bra som sannheten.

Men så kommer denne Frankfurt og sier at de som nekter for at det finnes et gyldig skille mellom sant og usant kommer med en selvmotsigelse fordi de selv påstår at sin egen påstand om at skillet mellom sant og usant er sant. «Sannhet», sier han, er «uunnværlig når utøvelsen av fornuften skal tilføres mening og substans».

Var mitt liv uten mening og substans? Var jeg blitt gal?

Med Spinoza hevder han at «en person som trosser eller stiller seg likegyldig til sannheten, nødvendigvis også ... stiller seg likegyldig til sitt eget liv.»

Eide jeg ikke livsbejaelse? Eide jeg ikke sjel?

Og spikeren i kista: «Hvorvidt vi lykkes med det vi foretar oss, og dermed livet selv, avhenger av hvorvidt vi lar oss lede av sannheter eller vandrer videre i uvitenhet eller på grunnlag av usannheter.»

Var jeg dømt til å mislykkes? Famlet jeg i mørket, uten retning?

Jeg måtte krype til korset og innse sannhetens praktiske og moralske verdi. Frankfurts konklusjon fikk meg overbevist: «Hvordan kan vi unngå å bry oss om sannheten? Det kan vi ikke.»