SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.

Naivt sorgfri flukt

Hvis bare hverdagen var som en konsert med svensk sukkerpop…

SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.
SORGFRITT: Raymond & Maria (her ved sistnevnte – Raymond finnes ikke) spilte alle bekymringer vekk.

Faktisk finnes det ingen bekymring i Raymond & (les: och) Marias söta värld. Torsdagens konserten på Betong åpner subtilt med «Dikter på fel sätt» og en klappekrydret «Det går aldrig att bli dum igjen». Selv om det er catchy fra første akkord, kvier man seg litt for å kjøpe de enkle melodilinjene. Joda, jeg tar meg selv i å applaudere, dog litt spakt – kanskje mest fordi jeg er redd for at hun tynne av jentene skal knekke av lydbølgen.

Temmelig snart innser du at du bare kan gi deg hen, først som sist.

En kjenner igjen låtene, enten fra grundig platelytting eller vagt fra et nachspiel der man kjente forelskelsen strømme fra høytalerne. Maria holder tilbake patosen og synger gripende lavmælt «Nån har sagt att vi har så många år kvar. Låt dom börja nu, ja låt dom börja nu» fra vakre «Min pappa», samt semi-hits som «Ingen vill vita var du köpt din tröja» og «Redan i dag». Etter dét blir du stående der, med ølen i handa. Du kjenner litt på det derre med kjærligheten og livet. Kommer fram til at det er jævlig bittersøtt, på samme måte som bandet på scenen klarer å framstille de ømme og såre temaene på en naivt sorgfri måte.

Fire strykerjenter fra nabobygget løfter feelgooden enda et hakk. Lydbildet berikes også av et glitrende vokalsamspill som skinner langt bedre gjennom live enn på plate. Ærlig talt blir jeg irritert når lydmannen skrur ned koringen også ut i salen etter at Camilla klaget om for høy monitoring.

Kvelden blir en herlig naiv virkelighetsflukt som man lengter etter flere dager i etterkant. For man glemmer virkelig at det er seminar klokka 8.15 dagen etter, og at ordet semester betyr skolehalvår og ikke ferie som på svensk. Etter noen øl glemmer man også at låtene er litt i overkant simple, og at vokalisten Maria har en litt for streit stemme. I et brøkdelssekund kan man fort også fortrenge dysterheter som at «Ingen kommer sörja när du dör», og at du ikke lenger har noen bestevenn. Studentene blir bare stående å synge hemningsløst til den stadig gjentatte tekstbiten samtlige i lokalet har lært utenat etter lang og nitidig pugging: «La-la-la-laaaa, la-la-la-la-la-la-laaaa».