Villmark,stillmark

Hyttetur, maur i senga, puling i vedskjulet og en naken død kvinne i tjernet. «Farmen» møter Blair Witch Project, møter

De dødes tjern i en film som virker altfor lang til å være så kort. Bjørn Floberg er la-oss-være-sultne-og-redde-sammen-for-å-samarbeide-bedre-sjefen fra helvetet, som tar med seg et røykesugent TV-team til fjells for å teste ut sitt nye ekstrem-realitykonsept. Sjefens mentale tilstand er ikke helt i vater, og en mystisk fyr med gassmaske snoker rundt hytta og lager kvalm. Damene, en kåt Bollywood-babe og en frigid svensk timotei-reklame, løper rundt i skogen og er redde. Masse løping. Altfor mye løping. Blafrende lommelykter, kråkehyl og kornete filming er bare skummelt en stund. Mongoland-kompisene Kristoffer Joner og Marko Kanic gjør at du blir sittende. Kanic er irriterende morsom, og blekansiktet Joner varsler at verden er på bristepunktet, men i den første timen skjer det forholdsvis lite.

Less er tydeligvis ikke more for regissør Øie, som febrilsk pøser på med spor, hint og referanser til alt som tidligere har blitt gjort innenfor sjangeren. Handlingstråder det fort kunne tatt en hel sesong av Twin Peaks å nøste opp, blir stort sett liggende urørte på skogbunnen. Sluttpoenget er snålt, snarere enn oppklarende.Er dette en parodi? Mener han alvor?

Først de siste tjue minuttene begynner den deilig uutholdelige skrekkfilmredselen å tygge på nervebåndene dine. Tempoet stiger, blod og gørr og uhygge avløser de lekre naturbildene. Du får endelig adrenalinrushet du betalte for, og glemmer og tilgir at manusforfatteren gav seg halvveis i produksjonen.