Vik fra din lest!
Troen på skandinavisk rettferdighet knaker i sammenføyningene i Gabriela Pichlers første spillefilm.
Det finnes flere myter om arbeiderklassen i Skandinavia. Én av dem er at den ikke eksisterer: Ja da, noen må jobbe på gulvet – sånn vil det alltid være – men begrepet «klasseskille» er i ferd med å bli en anakronisme. La oss klappe oss selv på skulderen for det.
Gabriela Pichlers debutspillefilm Spise sove dø vekker oss fra dette drømmeriet som en bøtte kaldt vann.
Tenåringsjenta Raša jobber ved samlebåndet i en salatfabrikk. Selv om jobben framstår som en et kroneksempel på fremmedgjørende arbeid, er Raša full av yrkesstolthet. Vekten av 170 gram ruccola ligger som programmert inn i hånden hennes, og hver salat pakkes på et blunk. Etter jobb sykler hun hjem til faren. De spiser middag og sovner foran TV-en.
En dag innkalles de ansatte i fabrikken til personalmøte. Der får de vite at bedriften skal nedbemannes. Etter å ha blitt holdt på pinebenken noen dager, får Raša vite at hun er blant dem som blir «rasjonalisert bort».
Det blir raskt åpenbart at det å få sparken ikke bare medfører pengeproblemer. Rammene i Rašas tilværelse faller fort fra hverandre, mens selvtilliten smuldrer bort. For å finne veien tilbake til arbeidslivet får Raša og de uheldige eks-kollegaene hennes hjelp av en «jobb-coach». Med hult konsulentspråk blir de fortalt at de skal «boostes» for å få igjen selvtilliten.
Ansvaret lempes over på enkeltindividet; blir Raša og de andre gående arbeidsledige, kan de takke seg selv. «Husk at det er du selv som skaper dine egne forutsetninger for å få jobb», lyder jobb-coachens mantra.
Pichler setter opp en troverdig og usentimental antitese til det rettferdige samfunnet vi skandinaver er så stolte av
På særsvensk sosialrealistisk vis setter Pichler opp en troverdig og usentimental antitese til det rettferdige samfunnet vi skandinaver er så stolte av. Spise sove dø viser hvordan livet ofte stakes ut av faktorer som er hinsides innstilling og personlige valg. For Raša handler det ikke om å få drømmejobben, det handler om å få jobb.
Pichler har også gjort en svært god jobb i castingen. Spesielt sterkt inntrykk gjør hovedrolleinnhaver Nermina Lukač, som gestalter Raša med en eksepsjonell følsomhet og energi. At mange av de andre skuespillerne visstnok er amatører, underbygger filmens dokumentariske stil.
Mot slutten kommer filmens desillusjonerte filosofi til fullt uttrykk, da en av Rašas middelaldrende venner konstaterer: «Livet er ikke morsomt, livet skal leves».