Tøft, men tamt om kjærlighet, familie og musikk

Hva får du hvis du krysser Af1 og Skam, gjør karakterene 15 år eldre og setter Lars Vaular i en sentral birolle? Jo, du får NRKs nye storsatsing Verden er min.

Serien tar oss med til Bergen, hvor vi blir kjent med den aspirerende rapperen Odile, spilt av Amy Black Ndiaye, som møter nye utfordringer i starten av 30-årene. Rappen hennes er først og fremst en hobby – vi får vite at hun ikke helt «tør» å ta steget med å gi den ut – og hun har et nært, vennskapelig forhold til produsenten sin, Stian, spilt av Lars Vaular. Hovedpersonen vår lever i utgangspunktet et stabilt liv med fast jobb, kjæreste og hardtslående fritidsaktiviteter, sammen med kjente bergensmusikere, som Kamelen og Martin Hazy.

Mens venner og familie etablerer seg og trives godt i nye, voksne relasjoner, sliter likevel Odile med å forholde seg til fremtiden, og har tydelige problemer med å finne seg selv og å takle nære relasjoner.

Les også: Arys debutalbum er ute: Kapsler tungsinnet i en perfekt produksjon

Premisset i serien virker interessant, og Ndiaye gjør en overbevisende karakter som ung voksen kvinne i en eksistensiell krise. Den tøffe og samtidig forvirrede Odile er en sjarmerende karakter, som viser sine myke sider gjennom rappen. Høydepunktet i de to første episodene er utvilsomt Odiles samfunnskritisk rap-monolog på slutten av episode én, som tar opp seksualitet, fordommer og diskriminering. Her briljerer Ndiaye som skuespiller og tekstforfatter.

Samspillet mellom Ndiaye og Vaular føles genuint, og karakterenes platoniske kjemi gir serien en trygg varme. Ndiaye, som også er skaper og regissør, har gjort en god jobb med å ikke gi Vaular for stor plass i serien, noe som er en betydelig fallgruve.

Serien har likevel et par beklagelige drawbacks. Mens Ndiayes og Vaulars skuespill er troverdig, er de fleste øvrige rollene ikke like overbevisende. Karakterene virker personlighetsløse, og dialogen føles tidvis langt mer unaturlig enn å se Vaular med midtskill (ja, jeg vokste opp under Vaular-sveisperioden). Samtidig fremstilles konfliktene også lite troverdig. De ender opp med å virke påtatte og banale, noe som tar bort konfliktenes alvorlighet for seerne.

Serien bruker en del tid på å etablere de mange relasjonene hovedpersonen har, og vi tas med på familiebesøk og på bar med venner. Det er vanskelig å rettferdiggjøre at det gis så mye plass til karaktereksposisjon i en serie som har en spilletid på totalt to timer over seks episoder, spesielt når karakterene ikke bidrar noe særlig til seriens kvalitet.

Les også: Sårt, men uferdig om spontanabort

Det spørs om den nye satsingen til NRK kommer til å fenge seerne. Selv om Ndiaye har det viktigste på plass for en serie som skal skildre indre konflikter, blir jeg ikke overrasket om mange kommer til å avskrive serien etter første episode som en tam og uinteressant affære. Eventuelt noe en til nød kan sette på etter man har scrollet gjennom strømmeselskapene i 20 minutter og pastaen er for lengst blitt lunken.

Anmeldelsen er basert på de to første episodene.