Skogens grøde

Jeg hadde liksom hele romanen klar for meg i hodet, og så for meg beskrivelsene av “rustne traktorer”, “fuktig mold” og det edle slitet til de norske bønder. For ikke å glemme disse evinnelige stille, barske og arbeidsomme mannfolka.

Det er vel noe med måten bønder og bygdefolk ofte blir skildra på, og som jeg sikkert ikke liker fordi jeg er en forbanna bondeknøl selv. En litt sånn beundrende, nesten umyndiggjørende distanse, som lukter mer av rødvin og humrende gubbe-latter på litteraturhuset enn av fjøs.

Imidlertid møter jeg den idiotiske forutinntattheten min i døra på første side av Du er Bonde.

“det måtte jo vere deilig å sprenge jomfruhinna innanfrå, som Maria”

(...)

“kva var det med Maria som gjorde gud kåt på ho”

Etter noen siders lesning blir det klart at Kristin Auestad Danielsens roman egentlig ikke handler om den slitte “Blut und Boden”-pornoen jeg hadde sett for meg. Hvis noe, er den nærmere en pastisj av den gamle jordbruksromanen.

Romanen forteller om to jenter tidlig i tenårene i en liten bygd på Vestlandet, en gang rundt slutten av forrige århundre. De utforsker selvbildet og seksualitetene sin, og de er begge odelsjenter.

Jeg-personen er ifølge seg selv svakere, styggere og dummere enn venninna. Hun elsker jorda, men ikke jordbruk. Før hun skal ta over drifta på den vesle gården, oppdager hun at hun føder eikenøtter. Eikenøtter som kan bli til gamle ærverdige eiketrær på noen sekunder. Hun kan aldri få barn og videreføre slekta, men hun kan ta kontroll over naturen, og sprer eikeskogen sin utover det jærske slettelandskapet. Det nye jordbruket kaller hun for “anti-drift”.

Men boka er nok ingen hyllest av naturen. Heller ikke av re-wilding-trender eller alle mulig slags antroposofiske eller astral-økologiske filosofier. Naturen i romanen er rå, nedbrytende og råtten.

Boka har en todelt billedbruk. Det ene er fra det hormonelle tenåringsjente-livet, slik det var på 90-tallet, og i grunn fortsatt er. Gjørmete bygdefester, hollywood-filmer, drittmat, hemningsløs bilkjøring og den lavmælte sosiale kontrollen som preger norske jordbrukssamfunn.

Samtidig er jentene knytta til jorda i Gjesdal. Gjesdal ligger på Jæren, eller nærmere bestemt Høg-Jæren. Dette området tror man at er et av de første områdene i Norge mennesket satte sin fot på. Og den varme, okkulte ur-vestlandske mystikken utgjør motsatsen til forbrukersamfunnet jentene lever i.

Eller gjør den det? Sammenstillingen av det magisk-mytiske og det trivielle er kanskje ikke det viktige. Poenget er at jentene vokser til å bli moderne kvinner på tampen av et århundre, samtidig som de vokser inn i en viktig rolle i det vestlandske bondesamfunnet. Et eldgammelt samfunn med hundrevis av år med blodsbånd.

Idet man er ferdig med å lese Du er bonde, har timene løpt fra deg. De 152 sidene er nesten skuffende få. Det vitner om en forfatter som har hatt vært sterkt inspirert. I en tid hvor så mange forfattere prøver å skrive skjørt og vakkert, men ofte ender opp med å skrive sutrete og priviligert, skriver Auestad ut jeg-personens interne monolog med inderlighet og ærlighet.

Romanens største styrke er ikke språket, men fortellingen. Det som driver romanen er kåthet, skam, plikt, selvforakt, hat, kjærlighet, familie, modernitet og tradisjon. Auestad viser at det ikke er selvmotsigelse at en roman med klassiske temaer kan være svært original. Du er bonde den sterkeste norske boka jeg har lest på lenge, og inneholder ufattelig mye til tross for sin korthet. Les den.