Rått fra fandenivolsk poet

Ambivalens er en dominerende følelse under lesningen av Morten Windervolds siste dikt. Han vandrer rundt i et bredt, fandenivoldsk språkbilde der han drar inn elementer fra Nord-Norges natur, språk og rå ærlighet. Man føler til tider beint fram kvalme ved å la blikket gli over metaforene han bruker så flittig. Eksempelvis Morkaker med gjeller og oldemor som stikker hodet fram fra tippoldemors vinterbleike lår.

Det er noe Bjørneboe-aktig ved de hemningsløse skildringene hans som treffer deg midt i fleisen, men etter det første sjokket har lagt seg, kommer all symbolikken til syne. Han har et vidt vokabular og usedvanlig kreative metaforene, selv om man til tider får lyst til å gjemme seg under dyna.

Boka er siste del av en slektstrilogi, og tar for seg hva det vil si å ha et opphav, både biologisk og geografisk. Den er delt inn i fem kapitler om alt fra brennmaneter, den utryddede geirfuglen som symbol på menneskets grådighet, våte drømmer og oldemor selv i høye person.

Til tross for den klart lokale refereringen i både språk, metaforer og symbolikk, makter Wintervold å nå ut til folk utenfor kystmiljøet i Nord-Norge. Stor takhøyde for vulgariteter og tabulagte emner anbefales leserne av denne samlingen, og det skader heller ikke å ha vært ute en vinternatt.