Prisverdig

En bitter morgen i sommer gikk jeg fra Eidsfoss til Hof, der handlingen i Håkon Øvreås’ diktsamling er lagt til. Det er jævlig langt. Denne morgenen slo det meg at det er avstanden mellom hus som bestemmer hvor stor verden er. Pussig at denne litteraturmasteren fra UiO skal fange nettopp denne tanken så veltreffende og vakkert i hans debutbok som gis ut noen måneder seinere.

I den velkomponerte førstedelen av diktsamlingen presenteres fem personer som senere møtes på et poesiseminar, i god, klisjémessig rendezvous-stil. Doris, Kåre, Agnes, Frank og Harry personifiserer fem ulykker, noe som Øvreås implisitt avslører ved å skildre arbeidsplassen deres, og siden gi dem tips om hvordan de må leve livet – med hendene, føttene, daiene, ansiktet eller kuken. Kun de kaldeste av jævler kan unngå å gripes av diktbuntene, da det vanskelig skal gjøres å ikke kunne relatere seg til én eller flere av disse personene i noen som helst grad.

Diktsamlingen byr på musiserende alliterasjoner og pussigpresise symboler som for eksempel hvordan rebellskhet er å stikke en pinne i en maurtue. Debutboka er absolutt Vesaas-prisen verdig, i enda større grad enn Thomas Marco Blatts debut. Sistnevnte har plutselig hard konkurranse om statusen Norges mest lovende ungpoet.