Popp stemning!
Arne Scheie sa en gang noe sånt som at ingenting er som litt digg popmusikk i øret. Og sannelig er ikke Mall Girl noe av det diggeste jeg har hørt på lenge.
Du tror du har hørt det før: flinke, jazzutdanna Oslo-musikere som lager fengende indiepop. Men selv om Mall Girls debutalbum «Superstar» til tider kan minne litt om matterocken til Pom Poko, er de når det kommer til stykket et aldri så lite vidunderbarn i norsk musikk. Med intuitivt fengende melodier og strøkne riff servert over en lav sneaker, er det ikke så rart at Mall Girl allerede har rukket å høste panegyriske anmeldelser.
Kvartetten Bethany Forseth-Reichberg (vokal), Eskild Myrvoll (bass), Veslemøy Narvesen (trommer) og Iver Armand Tandsether (gitar) utgjør til sammen Mall Girl. Samspillet mellom dem, en pandemi til tross, er så smooth som du får det. Musikken er tilgjengelig for de fleste, ikke for sær og ikke for mainstream; fengende nok til at fleste vil like det, teknisk imponerende nok til at musikk-kjennere vil sette pris på flesteparten av låtene.
Det som gjør Superstar til et så sterkt album, er mylderet av innfall og ideer som får utspille seg om hverandre, noen ganger i én og samme låt, som på «Close My Eyes». Forseth-Reichberg leker seg over en fuzzy gitar før det braker løs både trommeveld på refrenget.
Debutplata består av fjorten korte låter, nesten alle på to-tre minutter, mange av dem fulle av et energisk og kreativt overskudd, noen av dem roligere og mer ettertenksomme. Der den ene låta kan høres ut som røff indierock, er den neste polert og teknisk fullkomment. Eksempelvis er «Dance Alone» og «Think About It» inderlige og varme både i tekst og instrumentering. Kontrasten, og ikke minst variasjonen, mellom det harde og det myke, skaper en vidde av en lytteropplevelse som er like vakkert som røff.
Mall Girl er et navn å notere seg bak øret. Når pandemien førte til en utsatt plateproduksjon, rakk forventningene til Superstar å bli høyere enn til Tøyen Holdings tredjealbum. Kult er det derfor at de innfrir, og det etter alle kunstens regler. Superstar er et slepent og energisk debutalbum, hvor det aldri virker langt mellom høydepunktene. Stødig vokal, fete riff og taktskifter med matematisk presisjon; sjangeren de selv har gjort krav på, er det de selv kaller «math pop». Det høres unektelig ganske nørd ut, men har åpenbart noe for seg.
Med fare for at det skal gå rett til hodet på dem, håper jeg ingen i Mall Girl leser Universitas: Gitt kvaliteten på den lovende debutplata blir jeg overrasket om bandet i fremtiden ikke når de helt store toppene.