Moland noir
Et testosterontungt smørgåsbord av både norske og internasjonale kvalitetsskuespillere loser oss gjennom en av vinterens mest severdige norske filmer.
Kraftidioten
Regi: Hans Petter Moland
Med: Stellan Skarsgård, Pål Sverre Hagen, Bruno Ganz
Produsent: Paradox/Nordisk Film
Kraftidioten starter som et emosjonelt blylodd. Nils Dickmanns tilforlatelige eksistens faller i grus når sønnen dør av en overdose. Når han skjønner at en kokainbande står bak dødsfallet, forvandles Dickmann (Stellan Skarsgård) fra Årets Borger til en kaldblodig hevner som jakter seg oppover den kriminelle næringskjeden.
Den dystre tematikken dominerer – sammen med bloddryppende voldsscener – filmens første 20 minutter. Man må nesten minne seg selv om at Kraftidioten tross alt er en komedie.
Men så sendes klovnene inn – her i form av glattstriglede storbygangstere. Banden styres med jernhånd av Greven (Pål Sverre Hagen) – en fraskilt alenefar, veganer, moralist og totalt empatiløs drapsmann. Når en gjeng serbiske markedsrivaler involveres, smeller det virkelig. Likefullt fortsetter Dickmanns søken etter rettferdighet for full kraft.
Med en så sjangermessig sprikende fremstilling kunne Kraftidioten fort blitt utydelig, men Molands stramme regi klarer stort sett å balansere filmen på knivseggen mellom realistisk drama og beksvart humor. Kontrastene i filmen drar nytte av hverandre heller enn å konkurrere om oppmerksomhet. Dickmann er både usikker og utilgivende, mens Greven er like frenetisk overfor sin krevende jobb som overfor e-stoffnivået i sønnens frokostblanding.
Ektefølt, menneskelig drama holder komikken i sjakk, mens humoren redder filmen fra å bli melodramatisk. Et testosterontungt smørgåsbord av både norske og internasjonale kvalitetsskuespillere loser oss gjennom en av vinterens mest severdige norske filmer.