Helsprø tider på Kunstakademiet

Et rom dekket i papp, med et rødmalt flettverk og diverse uforståelige tall mellom rutene. En videoinstallasjon der mellom tre og fem mennesker sier helt uforståelige ting, hoier og roper. Noen av dem har strømper på hodet, og alle har en oransje stang i hendene. Utstillingen begynner med et koko brak.

Etter at du har forundra deg over hva i alle dager som foregår her, trer du ut i første hovedrom med kaldt lys og sand på bakken. Her finner du noe som ligner fossiler og beinrester, og en svær lort i pappmasjé lyser opp en ny videoinstallasjon. Har vi reist i tid? Installasjonen, fortalt av en opp-ned-munn med påtegna øyne, forteller om å bo i naboleiligheten til et sted Munch bodde før, nå befolket av skrikende «narkomane» (kunstnerens ord). Vi får altså en ørliten forklaring fra naboen på hva som foregikk i forrige rom.

Les også: Ea Othilde erklærer den nye emo-tiden kommet med sin debut-EP

Ellers i rommet finner du mystiske pinnedyr i metall og flere videoinstallasjoner. Rommet som helhet er mørkt, først og fremst opplyst av installasjonene. Det kan synes som om dette rommet representerer en slags menneskelig urtilstand: det kaotiske indre, det rusa dyret som stiller egne behov, hoier og skriker, mens sanden og fossilene viser tilbake til forhistorisk tid. En videre installasjon viser stillestående videoer av en Mac, noen ladere og en tobakkspung, som i hvert fall for undertegnede vekker assosiasjoner til lengre perioder med lett depresjon og Netflix-binging. Villdyret går i dvale.

Mellom de to hovedrommene møtes naturen og teknologien i to videoarbeider. Her har vi strandliv med nakne og halvnakne kropper i den ene og den andre videoen blar i en bok som jeg mistenker er skrevet av et AI-program. På bakken er det rester av sjø, tang og tare. Det føles som en liten pause i det intense kaoset man akkurat har gått gjennom, og danner midtpunktet i utstillingen.

Som helhet er utstillingen altså delt mellom lys og mørke, da det andre rommet er sterkere opplyst. Her er materialene lyst treverk heller enn metall: noen hvite tavler med enkle naturfoto og et stort stillas,. I videoinstallasjonene er det få lydanlegg og flere headsett. Rommet er altså stillere enn det forrige. Du hører en smattelyd, og en av installasjonene skifter bilde. På veggen står en «guide» til en av videoene i pauserommet: en bok med kun blanke ark. Her er det ro og orden som rår.

Les også: Romanen I tilfelle brann er en symbiose av tristesse og uklarhet

Nest siste video består av klipp fra diverse avdukinger av offentlige kunstverk med trompetfanfare som musikk. Men vi får aldri se de ferdig avdukede skulpturene, bare at noen fomler med duken foran publikum. Det kan altså synes som om vi bygger opp til noe stort, en grand finale, og bak installasjonen er en portal inn til det som må være den store avslutningen.

Og hva er det? En stor, kritthvit skulptur av en luekledd jente med to små bikkjer. Hva representerer hun? Hverdagslykken, kanskje? Hun smiler i det minste bredt der hun står eller går med hundene.

Når jeg til slutt må gjøre en samlet vurdering av utstillingen, kan jeg ikke annet enn å bruke et par av kunstkritikkens største klisjéer: Den er en reise fra det indre til det ytre, og en utforskning av rommets plass i mellommenneskelige forhold. Vi beveger oss fra det dypeste, mørkeste kaos til monumental orden, fra det indre villdyret til hverdagens lys.

Likevel er det noe uforløst: den siste videoinstallasjonen tyder på at avslutningen vil bli storslagen, og det vi sitter igjen med er en slags skuffelse. Jeg lander på at det er dette avgangselevene vil formidle, det ferdig dannede hverdagsmenneskets evige sukk, den aller mest frustrerende setningen i verden: «… Er dette virkelig alt?»