God norsk rasisme

Marianne Gullestad

Det norske sett med nye øyne

Universitetsforlaget (356 s.)

Vi nordmenn er en familie, og Norge er vårt hjem. Sammen er vi vertskap, og innvandrere er gjester. Derfor må de oppførere seg pent, være takknemlige, rose oss og akseptere våre verdier – dersom de vil bli akseptert av oss.

Dette er ifølge sosialantropologen Marianne Gullestad noen av de felles underliggende rammene for den norske innvandringsdebatten i dag. I boken

Det norske sett med nye øyne viser hun hvordan disse tolkningsrammene og symbolene deles av de fleste i debatten, fra akademikere, journalister og politikere til hverdagsrasister.

Gullestad mål kan formuleres ved hjelp av Berthold Brechts begrep om underliggjøring. Det betyr å se det kjente og dagligdagse i et nytt og fremmed perspektiv. Underliggjøring har som formål å få mottakeren til å stusse, og dermed til å reflektere over kjente forhold på nye måter. Gullestad gjør dette ved å ta utgangspunkt i flere kjente politikere, journalister eller intellektuelles taler, brev og bøker. I boken dissekerer hun Kongens tale, leserinnlegg og akademiske artikler slik at teksten blir stående avkledd tilbake, og de bakenforliggende oppfatningene trer frem. Thomas Hylland Eriksen og Valgerd Svarstad Haugland er noen av dem som får stå nakne igjen.

Et godt eksempel er hennes analyse av artiklene til sosialantropologen Unni Wikan. Wikans skriver: «Det er for meg uakseptabelt at mennesker som har valgt å komme hit og nyte godt av Norges goder – som frihet og materiell velferd – stiller seg så fordømmende til sider av den «kultur» vi har bygget opp, og som ligger til grunn for den velferd som innvandrerne selv nyter godt av. De fleste innvandrere i Norge har et valg – de var ikke blant sine hjemlands elendig-stilte. (...) De har endog hatt muligheten til å snu: dra hjem igjen. Det valget de har tatt forplikter.»

Gullestad viser hvordan Wikan skaper et skille mellom «dem» og «oss», og hvordan tekstene hennes hjelper til å opprettholde stereotyper og fordommer.

Boken viser at store deler av eliten operere med de samme «sannheter» og tolkningsrammer som Fremskrittspartiet og hverdagsrasisten. Begrepsapparatet er ofte basert på tabloidiserte stereotyper hvor innvandrerkvinnene er ofre, og innvandrermennene overgripere, mens nordmann er en biologisk betegnelse istedenfor en geografisk. Selv om boken er en samling av frittstående artikler og foredrag fungerer de tematisk som en helhet. Boken er velskrevet, og til tross for et mektig noteapparat og minimalt med litterære virkemidler er den ikke vanskelig tilgjengelig.

Det har lenge vært en etablert «sannhet» at Norge er land med lite rasisme. Denne boken kan kanskje fungere som en god medisin mot denne falske oppfatningen. Det norske sett med nye øyne vil forhåpentligvis overbevise eliten om at det ikke er bare mannen i gata som trenger å ta et oppgjør med sine egne fordommer og begreper.