Forfriskende narrativ i elektroniske baner

I et intervju med Universitas tidligere i år, fortalte jazzmusikerne i trioen han gaiden Ragnhild Moan, Kristin Myhrvold og Ingrid Skåland Lia om hvordan musikkproduksjonen fikk et nytt element da de oppdaget produksjonsprogrammet Ableton: som en musikalsk lekeplass med lag, improvisasjon og forvrengte lyder.

–⁠ Vi er altfor lite rigide for pop, men vi er altfor rigide for ren jazz. han gaiden er et eksperiment på hvor man skal ligge, sa Skåland Lia i intervjuet.

Med jazz på timeplanen, ble han gaiden et frirom med synther, tromme-tracks og vokalspor.

I tillegg til å være kolleger, er musikerne gode venner, noe som preger albumet sterkt. “erika” er narrativet, og det er gjennom henne vi i løpet av 11 spor kompromissløst tematisk snorer oss gjennom 20-årenes hjertesorg, mangel på selvtillit, begjær og vennskap. Alt svøpt i elektronika.

Albumet streber mot en musikalsk kronologi, hvor interludes og fastere låter følges av hverandre. I blant med rette, i blant malplassert, som prate-sporet “the worse you feel”. Det er likevel ikke langt mellom høydepunktene i lydbildet med tepper av synth, vokal i lag og saksofon.

Tidvise skarpe svinger av drønn vies plass, eksempelvis på “i don’t want it” og «who was i», med noen nikk til Emilie Nicolas og Highasakite. Den vokaliske timingen er sylskarp og vendingene er myke. Snaut over midtpartiet kulminerer det i krasse beats og en enveisbillett til klubben som oser bass og svette.

Det er ikke særegent å skrive tekster om å være ung, dum, dumpa og dristig. I popsjangeren inflasjon er brorparten av tekstene relaterbare for enhver i målgruppen, men ofte manipulerende overfor følelsesregisteret. han gaiden har imidlertid evnet å tonesette det gjenkjennelige med de musikalske underlige og søkende elektroniske elementene. På kuttet “erika” spør de hvem man var før en annen så brått kom inn i livet. Før en annen infiltrerte alle nerver og følelser, for så å forlate deg; var det bare forgjeves? Det er hverken påtatt eller pompøst, når det driver over et klokke-spor, Skåland Lias drømmende saksofon og et storslått utgangsparti.

Men følelsene er et vidt spenn og register, ofte helt ute av kontroll. Følgende “enough for me” er et friskt pust av begjær og eiesyke. / my imagination ain’t enough for me /, synger vokalist Moan, og maner til å tonesette higen etter en annen. Up-beat og i vokalharmonier, ikledd en bittersøt selvinnsikt om tomrommet man vil at andre skal fylle.

Deres første singel “squad.” fra 2020 får siste ord på han gaidens første fullengder. Låta er hard, kledd for klubb og blir et spor for erfaring; at vennskapet består i hardt vær, og et fuck you_ til alle andre. Låta skiller seg ut ved å rendyrke klubb-elementene, og føles riktig plassert i skivas utgang med et oppjustert tempo.

han gaidens debutalbum er et friskt pust i den norske elektronikaen. Både tungt og hardt, men lett og ømt. Tematisk vil det appellere med en lettbeint inngang til sjangeren for den lite befarte, eller for deg som vil gjenoppleve følelseskarusellen 20-årene. Med dype rytmer og veldende vokal, er det uansett en lovnad om fest.