Flytende lyrikk

Johanne Fronth Nygren har lang fartstid som oversetter, blant annet har hun ført Lydia Davis i pennen på norsk. Nå debuterer hun som dikter med Vannverk.

Boken er inndelt i fire deler med forskjellige berøringspunkter. De to første delene omhandler blant annet en fødsel og beskriver et mer eller mindre optimistisk syn på bylivet — en utforskning av hvilken verden barnet fødes inn i. Disse diktene er i store trekk vitalistiske og bejaende: Vannverk hyller det urbane livet, men beskriver byen med naturens bilder. Rør og kabler forgrener seg som røtter under byen, vannet sildrer inn i de tusen hjem og gatene er opptegnede stier som snor seg gjennom hovedstaden. Her er også vannet som element, idé og infrastruktur ikke bare en rød tråd, men også selve formen diktet er underlagt. Vannverk er en diktsamling som bukter seg nedover sidene, lik en meander-elv, og den er mangetydig nok til at lesingen blir heraklitisk: Du kan ikke møte diktet med det samme blikket to ganger.

Man bruker litt tid på å komme inn i rytmen, men den er ved første gjenlesning intuitiv nok til at det ikke er forstyrrende. Diktene balanserer på grensen av det begripelige og håndfaste, og overstiger den sjeldent, men det er likevel på mange måter en utilgjengelig tekst man har med å gjøre. Ikke at den er elitistisk, faktisk er den i passasjer overraskende nedpå og fin, men Fronth-Nygren benytter seg av en del fremmedord og snodige, uventede vendinger. Vannverk befinner seg på motsatt side av den fordummende og trangsynte Instagram-poesien, men jeg savner kanskje en litt større tilgjengelighet for den gjengse leser. Et eksempel på en passasje som funker nettopp fordi den ikke følger det eksperimentelle poetiske språket for langt, er denne:

I byen er natta fravær

Av lys fra

himmelen

er mørket opplyst nedenfra

av kommunal vilje

til å aksle solas oppgaver

bygrensen går der

lyset gir

etter

Den siste delen av boken handler i stor grad om ideen om fellesskapet og velferdsstaten. Her er lyrikken i større grad sentrert rundt et vi. Det fungerer særdeles godt, særlig i beskrivelsen av den «gerhardsenske grøde». Det er ikke så mye snakk om en politisk slagside som en beskrivelse av betingelsene fellesskapet setter for individet. For det aller meste er forståelsen av fellesskapet utelukkende positiv, men i strofene nedenfor kanskje noe mer tvetydig:

jeg kan ikke bo

uten at et vi

gir meg grunnen

jeg kan ikke forplante meg

uten at et vi

vanner meg

ut

Vannverk er en sterk debut, en vitalistisk samling dikt om byens og naturens samspill, om fødsel og vannets symboltunge betydning i begge sammenhenger.