Fine tegninger

Blodøks

Bladkompaniet

I et mytisk Norge, der menn er menn og damene har bra pupper, lever barbaren Blodøks. Han kjemper for hedendommen mot den vemmelige pavemakten i sør. Blodøks er ikke intelligent action, og det er tegningene som bærer serien. Tegner Geir Moen er en iherdig fyr, og en av de få representantene for norske actionserier i et osean av striper. Han har en hypervoldelig, blekksprutende strek enkelte vil huske fra hans egenproduserte Ghasp! og salige Magnum. Stilen minner om Lobo-tegner Simon Bisley med islett av vår hjemlige illustratør Thore Hansen. Etter hans produksjon å dømme liker Moen å tegne folk som blir hugget i biter. Det er han flink til.

Men Morten Harpers manus svikter. Harper har skrevet om fortellerkunst i tegneserier, men sliter med å omsette teori til praksis. Rytmen mellom bilder, dialog og handling er stakkato, og historien vanskelig å følge tross dens banalitet. Virkeligheten serien foregår i apellerer ikke til meg, verken som historieinteressert eller fantasynerd. Man blir heller ikke kjent med rollegalleriet, men det gjør kanskje ikke så mye, da karakterene kjapt maltrakteres i skyer av gørr.

Noe av problemet ligger i formatet. Blodøks gikk opprinnelig som 9-siders enkeltstående episoder i Conan. I dette heftet har det blitt lagt til noen sider, men strukturen skjærer gjennom hele veien. Dette får blant annet den uheldige effekten at Moens tegninger tvinges inn i små billedruter. Med tanke på at det er tegningene som er seriens styrke, burde dette vært unngått. Et mer gjennomarbeidet manus og en bedre dialog mellom tegner og forfatter må til for at neste Blodøks-album skal kunne unngå den kjipe kategorien «Bra til å være norsk».