Fargesprakende og ubehagelig om voldtekt
Svartdalskollektivet danser swing med alvorstung tematikk med hjelp av eksentriske farger, og rendyrka dyktighet.
Snu-kampanjen er det som møter publikum i det de skal sette deg for å se på Svartdalskollektivets nye forestilling Laus. Fra første stund er det tydelig at Desiree Bøgh Vaksdal og gjengen har et tydelig formål med forestillingen: å ta opp voldtekt-diskursen.
Fra tunge technobeats, pastellfarget scenografi og svette aktører blir publikum fra første stund kastet inn i en atmosfære som byr på svulstige samtaler, flatfyll og klåing. «Du er min hore!» roper en jente til en annen, før de forenes i en sprakende dansecollage. Det er klart at vi nå befinner oss i en 21st century ekstatisk ungdoms-verden, hvor ubehaget står for tur.
Les også: Fuglane på det norske teatret er like langsomt som det er en suksess
Blant den fargerike sammensetningen i vennegjengen forestillingen tar utgangspunkt i, finner vi Laus-jente, Patriarkathater, Homo-ikon, Kjekkas-gutt (Brad) og en Tilsynelatende snill gutt. Dette er fem ekstremer, som sammen skal vise til hvordan et ungdomsliv utarter seg, og hvordan det kan sees ut fra forskjellige perspektiv. Samtidig roter de seg ikke bort i representasjon, som fører til at de mange samtalene som finner plass i sagt miljø er hovedattraksjonen.
Etterfulgt av en kåt fest – med hæla i taket – kommer den skambelagte dagen derpå. Her begynner også den ubehagelige stemmingen å bygge seg opp. Med drøye replikkvekslinger som «fersk gummi og rekelukt» som katalysator, blir avstanden mellom medlemmene i vennegjengen større, og Hove står alene. Hun har blitt voldtatt av eksen, og reaksjonene som følger fra vennegjengen bærer fram et av hovedbudskapene til forestillingen; det er vanskelig å snakke om voldtekt, og enda vanskeligere å enes om alvoret.
Rundt svingen spisser problematikken seg ytterligere. Voldtektsstatistikken er jævlig, urovekkende, og dette får forestillingen godt frem. Jenta, Hove, klarer endelig å formidle til to av vennene sine hva som har skjedd, men til publikummets og Hoves fortvilelse er hun ikke alene. Hennes venninne har også opplevd voldtekt, men hun håndterte det på en helt annen måte. Dette fører til en bitter kamp mellom de to jentene – «hold kjeft og lytt litt!» – hvor de undergraver den andres opplevelser. Her kommer for øvrig forestillingen til kjernen i hva den lover å røre ved, nemlig hvordan forskjellige intuisjoner i samfunnet bidrar til å skape et skille mellom verdige og uverdige voldtektsoffer, dette blir senere understreket av en ubehagelig, og trist som det er, realistisk seanse hos politiet.
Katatonisk, manisk og tragisk — følelsesspekteret skuespillerne benytter seg av er like variert som scenografien og manuset. De mange aspektene blir heldigvis ikke overbærende, og blir anvendt slik at det gagner forestillingen i sin helhet. «Laus» er rett og slett en knallgod og viktig forestilling, med en kreativ og fast produksjon. I tillegg til å by på en så god forestilling, bidrar Svartedalskollektivet også med en plattform for å drøfte de forskjellige problematikkene rundt forestillingens tematikk, og det i kompetente og trygge omgivelser. Eventuelle lesere av denne anmeldelsen kan prise seg lykkelige for at forestillingen skal spilles flere ganger denne uka, og inn i framtiden.