Faderen er drept på ny

Faderen er drept på ny, og denne gangen på nynorsk. Det lykkes skuespillerne i. August Strindbergs familietragedie hadde premiere på Det Norske Teatret lørdag 7. mai, og spiller spillet mellom kjønnene et puss (och en kram). For er det ikke slik at vi i dagens samfunn ikke skal måtte gjenkjenne oss i disse stereotypene? Den finurlige kvinnen og den indignerte mannen. Er vi ikke kommet lenger enn som så? Konflikten får heldigvis ikke sitt høydepunkt i stereotypene, men i de mellommenneskelige relasjonene til de rundt, som setter sterke preg på forestillingen.

Strindbergs Faderen burde være utdatert, men dette er kanskje mer relevant enn noensinne. Det er en kamp mellom kjønnene, og det i flertall. Med alle de relasjonene og rollene vi har i dag, både i og utenfor hjemmet, er det kanskje ikke så rart at vi blir var for og litt skremt over hvilke følelser dette stykket vekker. Hvem har retten til å eie et barn, og bestemme over dets skjebne? Hva skjer når den påtatte og overflødige maktbalansen mellom mann og kvinne i et hus og i et ekteskap ikke lenger kan symbolisere eller stå for noe som helst. For kan man egentlig noensinne vite — virkelig vite — hva den andre parten foretar seg? Det forblir åpent, og vi blir tvunget til å tenke over det i ettertid.

Mesteparten av handlingen foregår i enkle, små sceneskift, men vi kan like fullt ta og føle på husets mange værelser og enorme engstelser. Det flyter ut i det faktiske rommet, og skuespillerne evner godt å bygge broer mellom rommene sine og publikumets sal. Det vil komme til å skje noe grusomt her. Du får likevel ikke kjenne godt nok på dette alvoret før første akt er over, og må komme litt inn i ubehaget først. Et eksempel er loftet som spøker, men som vi aldri selv får se eller besøke. Du føler, men du hører egentlig ingenting, like fullt er du klar over poenget — det er her barnet må oppholde seg mens de voksne krangler. Du hører bankingen i veggene når Rittmesteren er blitt gal, men ser ikke barnets kvaler på værelset, selv hvor engstelig hun er over «menneskene der oppe».

Tragedien fra 1887 vekkes til live med små grep. Skuespillerne utspiller og utfyller hverandre godt, og den siste dialogen mellom faren (Svein Roger Karlsen) og barnet (Gina Bernhoft Gørvell) setter spor. Han skal spise henne som kannibalen, men fortæres av seg selv. Det er likevel en nokså klassisk oppsetning, men det er kanskje ingen dårlig ting. Med tre akter på om lag to og en halv time, og med én pause imellom, får du følelsen av husets enorme byrde og splid langt inn i margen. Kampen mellom kjønnene slår sprekker i veggene i huset. Snart må en av dem vike for den andre, hvis ikke går hele huset under. Er det dette Strindberg har ønsket? Ofres mannen av kvinnen og forblir patetisk, eller tar han selv på seg offerrollen, i likhet med Jesus, som ofret seg for menneskeheten, fordi vi har mistet vår uskyld?

Du går i hvert fall hjem og tenker at du er glad for at du fremdeles bor alene som student i en liten hybel. Mens du håper på at mennesket får sin uskyld tilbake.