Et følelsesladet og interaktivt crescendo

I en hektisk eksamensperiode der jeg har vegret meg for å begi meg ut på min sedvanlige virkelighetsflukt med langvarige og massive spill, bestemte jeg meg heller for å prøve en kortvarig og historiedrevet opplevelse. «The First Tree» er som en spillbar fortelling, en interaktiv lydbok, eller et meditativt dypdykk i ens personlige følelsesregister, og når rulleteksten fyller skjermen kan man nesten ikke tro at spillet kun har tatt to timer å fullføre.

«The First Tree» er et tredjepersons eventyrspill, med utforsknings- og plattformelementer. Spillet består av to parallelle og sammenkoblede fortellinger, der du følger historien til to hovedpersoner: en rev på leting etter ungene sine, og en mann som nettopp har våknet av å drømme om denne reven. Du spiller deg bokstavelig talt gjennom drømmen til mannen – som også har spillets fortellerstemme som driver handlingen fremover.

Du hører mannen fortelle sin kone om drømmen, og deres følgende samtaler om mannens fortid, oppvekst og relasjoner – og spesielt hans forhold til sin far – mens du styrer reven gjennom en vakker og visuell verden. Begge karakterene er på leting etter noe, og spillets narrativ fungerer nesten som en allegori for hva fortelleren opplever og minnes om – som ses gjennom revens vandring og søken etter revungene.

Les også: Djevelske tendenser fra Skandinaviske rockere.

Landskapet består av en drømmeaktig blanding av skog og fjell, med en rekke objekter liggende rundt; gjenstander fra en barndom, en oppvekst og et helt liv. Den nostalgiske effekten av disse funnene forsterkes av et fantastisk lydspor – som også tar seg opp i styrke jo lenger inn i fortellingen du kommer – der piano og strykere blandes med lyden av dempet regn, revens myke fotspor over snødekt landskap og gressletter, akkompagnert av fortellerens rolige stemme, og utgjør til sammen en multimedial opplevelse som virkelig spiller på hjertestrengene. Den interaktive effekten forsterkes også av at revens funn av objekter gjenspeiler hva fortelleren snakker om fra sitt eget liv.

Som en spiller som liker å utforske alle mulige kroker, skulle jeg ønske at det fantes en modus man kunne aktivert for å få reven til å løpe enda fortere, så man mer effektivt kunne fått avdekket større områder. Dog, dette er flisespikkeri, og det at reven ikke kan sprinte er med på å styrke spillets fredelige og følelsesladde atmosfære, der du i samsvar med revens tempo gjennom verdenen har tid til å bruke det frie kameraet for full 3D-effekt.

Slik kan du oppmerksomt betrakte bruken av lyd, lys og skygger; hvordan trærne fanger sollyset, gresset som vaier i vinden, eller bare det å høre på dialogen mellom fortelleren og hans kone.

David Wehle – spillets skaper – har virkelig fått til noe, og det helt på egenhånd (spillet er soloutviklet og selvpublisert). Med inspirasjon fra det kritikerroste eventyrspillet Journey og egne erfaringer, ønsket han å få fram hvordan vi alle er forent gjennom tapene vi går gjennom i livet, til tross for den altoppslukende følelsen av å stå helt alene i sorgen, og at det til syvende og sist er noe vakkert over denne universelle sannheten som binder oss sammen. Han har også fått med seg anerkjente Message To Bears med i det nydelige lydsporet, som virkelig passer den visuelle og gripende reisen.

Les også: [Høyere utdanning presenterer: Eksa­mens­pe­rio­dens fem sorgfaser](Link2).

Så – er «The First Tree» verdt det? Spillet koster rundt en hundrelapp, men er ofte på salg. Jeg vil fortsatt si at opplevelsen er verdt det selv ved fullpris; her vil de fleste finne noe de kjenner seg igjen i. Det er et spill om de store og små tingene som utgjør våre liv, og handler om alt som gjør oss menneskelige: drømmer, håp, anger, nostalgi, tilhørighet, kjærlighet, familie, lengsler, lidenskap, tap og sorg. Skjønt spilletiden ligger på to timer, er disse to timene svært minneverdige og sterkt rørende, og fungerer mildt sagt som en real og tankevekkende eksamenspause – uten at du forsvinner fullstendig i en annen verden i timevis og forsømmer alt av studiearbeid.

Om ikke annet setter spillet ting i perspektiv, og ved spillets tårefremkallende avslutning virker ikke eksamen som noe stort mer enn en ørliten parentes i dette grandiose livet vi lever.

Noe det jo også er, tross alt.