En ukristelig god konsert
Daufødt inntok U1 etter en lang vinter og skrek liv inn i trøtte Blindern-fjes.
Det er stinn brakke på studentbaren U1. Ikke at det egentlig sier så mye, lokalet er lite og attpåtil ganske svett, men atmosfæren er lugn og praten flyter uanstrengt i rommet, samtidig som alle forholder seg noe avventende og spent til det som snart skal skje på scenen.
Et oppvarmingsband har allerede vært på, de var bra, og siden de ga seg for tidlig, har de etterlatt en trang til punk som ikke får utløp før Daufødt til slutt entrer scenen til rungende applaus. Uten videre introduksjon gir de seg i kast med første låt, og det er rundt her jeg innser min første tabbe: å tro at jeg er for kul for øreproppene de deler ut ved inngangen. Jeg kryper til korset og ber pent om å få et par, jeg skjønner at Daufødt er for høylytte, at de rett og slett er for rå.
Med streite briller og pannelugg ser riktignok vokalist Annika Verdal Homme mer ut som den gjengse sosiologi-student enn en punker, men når hun åpner munnen og vræler ut de første linjene, er det den mørkeste og råeste stemmen som noen gang har nådd ørene mine. Som et direkte resultat er moshpiten etablert allerede før første låt er ferdigspilt, og varer ved hele konserten. Hvor godt er det ikke å se noen som kan blåse litt liv i trøtte og vinterslitne Blindern-tryner. Publikum omfavner energien og blir en del av konserten, studentene knuffer, hopper og danser borti hverandre. Vakkert å se på er det kanskje ikke, men å selv bli med er langt på vei å anbefale.
Den hissige punken holder et jevnt over høyt nivå. Låtene kjennes litt som å bli bitchslappa ut av koma; det føles høyst nødvendig at vokalist Homme hopper inn i moshpiten og skriker deg rett opp i trynet. Det er denne intensiteten de aldri gir slipp på, men bare øker gjennom konserten. Kudos også til trommis Mads Antonsen Gerzic for ikke å la seg overdøve av det høylytte lydbildet, men i stedet spille fete partier midt oppi alt kaoset på scenen og dansegulvet (som ofte glir litt over i hverandre).
Når konserten er ferdig en drøy halvtime for tidlig, er det riktignok uten at jeg har fått med meg en eneste tekstlinje fra musikken. Men jeg kan samtidig ikke huske å ha vært på en konsert med så mye trøkk, vilje og energi, og da er det kanskje heller ikke meningen at man skal henge seg opp i bagateller som hva som faktisk blir sunget. Daufødt imponerer stort i denne lille og svette kjelleren på Blindern, og sender inn en overbevisende søknad til å kunne kalle seg Oslos beste liveband.