En serie ubehagelige stillheter
Tre anmeldere dro på samme danseforestilling. Les de delte – og samstemte – meningene om Carte Blanche-kvelden som gikk fra hundre til null i løpet av femten minutter.
Ten Duets on a Theme of Rescue + Shadows remain silent
Av: Crystal Pite og Hooman Sharifi
Scene: Den Norske Opera & Ballett
Med: Carte Blanche
Vi blir dratt inn i Ten Duets on a Theme of Rescue, hvor den minimalistiske scenografien i Operaen fylles av svært dyktige dansere. Samspillet er vakkert å se på, og i enkelte scener blendes vi av motlys og ser kun svarte silhuetter bevege seg i ulikt tempo. En fortapt gutt løper febrilsk, mens han strekker seg etter jenta som beveger seg sakte vekk.
Innledningen etter pausen er en sekvens som får oss til å tro at forestillingen fortsetter i samme spor som første del. Det hele starter med et a capella-sangnummer med en humoristisk tone. Så blir det helt stille, og litt for lenge beveger danserne seg som i sakte film, uten en eneste lyd. Man blir etterhvert mer opptatt av sete 28 som hoster, enn Shadows remain silent . Men kanskje er det akkurat den ubehagelige stillheten Sharifi forsøker å fremme, som en protest mot et kommersielt underholdningsregime.
Stine Stenhaug
Hvis du har en underfundig fantasi kan du kanskje skape mening i bevegelser som for mange nok blir hakket for intetsigende. Første del av forestillingen er koreografert av kritikerroste Crystal Pite. Danserne beveger seg i par, gestene er flytende og bevegelsene synkrone. Den ubegripelige kroppskontrollen og de teatralske bevegelsene kan lett tolkes som en indre kamp uttrykt gjennom kroppens tale. Det er både voldsomt, vakkert og det gir rom for tolkning. Bare synd denne delen av forestillingen ikke varer mer enn 15 minutter.
Den norsk-iranske hip hop-koreografen Hooman Sharifi er ikke særlig sjenerøs med lyden. De gjenværende 45 minuttene er nemlig helt stille, med unntak av pesing fra scenen og pinlig hosting fra publikum. Dessverre vinner ikke fantasien over følelsen av å være totalt uforstående til de tilsynelatende tilfeldige bevegelsene, og man klarer ikke glemme tid og rom.
Thea Storøy Elnan
Den fem år gamle gutten ved siden av meg sier det godt når han etter to minutter utbryter: – De der er skikkelig gode til å danse.
Det er ingen tvil om at danserne i Carte Blanche er meget dyktige. Men forestillingen blir likevel ikke særlig forfriskende eller engasjerende. Allerede etter ti minutter spør gutten om de ikke snart er ferdige. Selv om dette ikke er en barneforestilling har gutten et poeng. Den første delen er kun femten minutter lang, men kunne vært halvert uten at det ville vært problematisk.
Etter pausen stemmer hele danseensemblet i en vakker sang, og publikum blir nesten revet med av energien i den fengende spanske teksten og rytmen. Men energien forsvinner straks, og sett bort ifra en hardtslående avslutning, blir det nærmeste man kommer følelser i Sharifis forestilling det nesten provoserende kjedelige.
Jo S. Refseth