En alvorlig vakker bok

Den som sa at lyrikk bare er tomme ord om kjærlighet, havet og døden, den har enda til gode å lese Cecilie Almberg Størkson deutsamling Ein alvorleg sjukdom. Riktignok er Størkson innom alle disse temaene, men her er vi langt unna abstrakte utsagn uten substans. I diktsamlingen møter vi et jeg som blir diagnostisert med livmorhalskreft, og vi følger henne fra begynnelsen av sykdomsforløpet, til hun blir frisk.

«Det siste vanlege eg skriv om», med denne advarselen om at sykdommen er på vei, åpner boken. Men den store sentimentaliteten uteblir. Jeget er på stranden med kjæresten sin, og kutter seg på en østers. Det er bare et tilfeldig minne, fra da livet var helt hverdagslig.

Fikk du med deg vår anmeldelse av denne kunsutstillingen? Sight Specific: Kan kunsten være digital?.

Så begynner den tunge reisen gjennom kreftbehandlingen. Størkson setter ikke bare fokus på kreft, men på en kvinnesykdom. Filteret uteblir når hun beskriver bleietepper og kraftige blødninger i underlivet, men det er aldri aggressivt. Det hele omtales med glimt i øyet: Eg blør litt ekstra // får mykje meir utflod // i byrjinga likar eg det // eg har alltid vore på den tørre sida. Størksons usedvanlige elegante språk muliggjør denne miksen av humor og dypt alvor.

At diktenes form endrer seg i takt med sykdomsforløpet, er et godt grep. I begynnelsen er diktene inndelt i strofer og er relativt korte, men når hun kommer til den tøffeste biten av behandlingen, er diktene en eneste lang strofe. Disse diktene er ikke bare tunge innholdsmessig, men formmessig er de også tyngre å lese. Uten de pausene fra strofene, må leseren jobbe for å holde på konsentrasjonen gjennom de mange, nærmest oppramsende verselinjene. Vi som ikke har hatt livmorhalskreft, kan aldri fullt ut sette oss inn i hvordan sykdomsforløpet kjennes på kroppen, men Størkson tar lesern stødig gjennom den tunge og altomgripende tilstanden av alvorlig sykdom.

Les også: Djevelske tendenser fra Skandinaviske rockere.

I Ein alvorleg sjukdom får leseren følge livmorhalskreft tett på. Vi får et bilde på hvor jævlig og meningsløs kreften er, samtidig som Størkson reflekterer rundt det å distansere seg fra sykdommen. Skal hun kalle det cellegift eller kur? Eller bare skrive en spa-emoji? Til slutt er det eneste som morer jeget søsterens katt: Han kjem ikkje bort for å kose. // Bryr seg ikkje om at eg er sjuk.

Størksons debutsamling er til tider tung lesing, men den blir aldri sentimental. Dette er en diktsamling om kjærligheten, havet og døden – og alt det hverdagslige, meningsløse og fine imellom. Med samlingen setter Størkson fokus på en sykdom det ikke snakkes nok om, men samtidig viser hun at den syke noen ganger vil vi skal se henne slik katten gjør: hun er det samme mennesket bak sykdommen.