Eksperimentelt om hverdagsproblemer

Jeg kan ikke la dette gå ubemerket. Både albumnavnet, Selmitas store dag, og coverbildet (som umiddelbart gir assosiasjoner til Frozen med sin animerte og tankefulle blonde figur) er litt forvirrende. Jeg forstår ikke helt hva noen av delene prøver å si. Hvorfor er det Selmitas store dag? Ingen av låtene på albumet gir inntrykk av å handle om bursdager eller andre merkedager. Men kanskje det ikke trenger å bety så mye, eller så er ikke denne anmelderen hipp nok til å forstå. For det skal Selmita ha, hun er stilig.

Debutalbumet består av åtte låter, alle skrevet på norsk, og tar for seg trist hverdagsproblematikk, gjerne relatert til kjærlighet. Lydbildet plasserer seg midt i soveromspopen. Selmita er rett og slett en edgy Kaja Gunnufsen.

Uoriginalt nok sammenlignes atter en gang en ung kvinne med lys, sår stemme med Gunnufsen. Men unektelig er det en likhet både i tematikken i låtene, sounden og sangstemmen. I bonussporet «Europavei» tror jeg i et lite sekund at dette faktisk er rolig Kaja-sang: «hvor deilig må jeg ha det / før du hater livet uten meg?» Det skal legges til at undertegnede er stor fan av Gunnufsen, og at dette er ment som et kompliment.

Det skal og være nevnt at Selmita absolutt har noe nyskapende over seg, og hver av låtene på dette albumet har en egenhet. Låtene er i helhet vevd sammen, men de er likevel fylt på med eksperimentelle lyder, oppå hverandre, alene og i harmonisering. Er det en kazoo eller noen som nynner og holder seg for nesen de siste sekundene av låten «Fem minutter»? Det er sært og gøyalt.

Bruken av forvridd vokal i harmonier er noe av det mest fengende med albumet. Nevnte «Fem minutter»s vokallek flytter låta fra et enkvinnes-band til et om noe litt større band, når sporene legger seg over et dunkelt gitarriff og en liten lek av lydeffekter. Det er ingen hake at formatet er fast når låta er rik på innhold.

Likevel kan det tenkes at less is more når det gjelder lydeffekter på andre låter. Femte låten «Gatekjøkkenmat» har tidvis en merkelig roboteffekt over vokalen. Den fungerer dessverre forstyrrende, heller enn innbydende. Likevel: dette er et debutalbum, og da skal det være lov å teste litt. Det kan absolutt virke som denne debutanten har kost seg i lydbildet-eksperimentering og selv om alt kanskje ikke fungerer like godt, er det mye som gjør det.

De låtene som desidert fungerer best, er likevel de litt mer nedstrippede, der teksten får lov å ta plass. Selmita er en god låtskriver og klarer å si mye med få ord. Et eksempel er i låta «Når vinteren kommer». En enkel kjærlighetslåt med linjer som: «Du har kanskje blitt litt brunere enn meg i sommer, men du kommer til å savne meg når vinteren kommer». Mer trengs ikke for å gi meg minner om tidligere sommerflørter og nostalgien man kjenner på når lange, gode somre går mot slutten.

Unge Selmita har et potensiale. Med litt finsliping er det ikke overraskende om man snart hører mer om og fra den eksperimentelle soveroms-artisten.