Dunder og heft

Septemberdosen med deng fikk vi i BUL-salen, foreløpig siste stoppested i norsk wrestlings diaspora etter at Parkteateret bestemte seg for at det ikke skulle være lov til å ha det gøy lenger, og satte kroken på døra. Det var trass i sin alkoholfrihet et passende lokale, av to grunner: 1) Det ligger i Rozenkrantz' gate, gaten med høyere julingtetthet enn noen andre og 2) Bondeungdomslagets ærverdige sal egner seg når Gromguten, Telemarks store sønn, skal utfordre Bjørn Sem om norgesmestertittelen.

Bjørn vant etter 18 minutter med risting i veggene. Dette er to godt ferdigutvokste menn og fart og finesse var forsaket for neve og atter neve, bjørneklem og brutalitet. Gromguten må nå gi opp navnet sitt – han tapte, ergo er han ei grom. Om Bjørns hese forslag om Bertil blir stående, vites ikke.

Høydepunktet kom i en seksveis kamp hvor tykt og tynt var representert på alle måter, da Kaptein Knoke fløy ut av ringen i superlangbeinstil og slo ut bølingen for så å bli torpedert av en makeløs moonsault (voldelig baklengs salto) fra T-Jay. Under kampen kunne man også glede seg over at Sersjant Vold, som forsøkte å sjefe rundt i ringen med den samme uspiselige selvutnevntheten som gamle mannlige realitydeltagere, var den første til å bli slått ut. En grom moral fra et stevne helt på det jevne.