Dødsenkelt
«'nå dør jeg', sto det i displayet på mobilen da jeg åpna meldinga». Stein Erik Lunde skriver bemerkelsesverdig lett om selvmordsbrev per sms.
Det er noe med unge menn, ensomhet, elg og døde fedre i norsk litteratur. De holder uatskillelig sammen. Stein Erik Lundes En Far er intet unntak. Dette er et dypdykk i dagens mannlige kunstnersinn, relasjonsløsrivelse og emosjonelle bånd. Eiriks far sender sin sønn den korte mobilbeskjeden før han tar livet av seg, og overlater tjueåringen til et kaos av forvirring og sorgbearbeidelse, en prosess som startes og avsluttes ved to sterke møter med skogens konge. Med nedstrippet språk a la Askildsen, tematikk a la Loe og ordlek a la Jan Erik Vold forteller Lunde rolig og troverdig om en ung gutts tanke- og følelsesliv i en uvirkelig situasjon.
En skulle kanskje tro at 177 sider mer eller mindre fylt med dødsborydding ikke er stort å rope hurra for, men det holder mer enn mål. Historien kan virke overraskende detaljert og enkel, men er desto mer naturlig, og blir heller aldri kjedelig, heller menneskelig og gjenkjennbar.
Utpreget malende og nyskapende similer er utelatt til fordel for likefremme handlingsbeskrivelser. Ordrepetisjon, kiasmer og forsettlig mangel på tegnsetting lykkes langt mer i å reflektere Eiriks fysiske reaksjoner, assosiasjoner og minnerekker enn dype lyriske sorgmetaforer ville gjort.
Til tider mangler teksten en større bruk av synonymer. Samtidig unnskyldes dette av den gjennomførte autensiteten Lunde gir sin protagonist. Han lar ham fortelle sin historie, slik en tjueåring kunne fortalt den, og trenger dermed ikke fire variasjoner over ordet «fiskesnøre». Lunde mangler overhodet ikke poetiske beskrivelser, men lar heller aldri historien drukne i ironi eller benpipehvisken. Den trauste elgens opptreden i fortellingen blir eksempelvis et lavmelt symbol på uavhengighet, uten at det hele faller igjennom som platt.
Når det er sagt; dette er ikke en stor roman. Den gir heller aldri inntrykk av å prøve å være det. Det er snarere snakk om en ærlig fortelling om kompliserte ting. Lunde lykkes med det han ser ut til å forsøke på: å berøre. Forsiktig.