Barnslig og behagelig fra Dinosaurtegning
Protagonisten på Dinosaurtegnings debutalbum er en provoserende «man baby» — og gnålingen hans et utmerket soundtrack til Oslo-høsten.
«Morfar sier at jeg spiller i et band som burde vært litt tightere / Han sier at jeg spiller i et band som burde vært litt mer oppfinnsomt», synger vokalist Håkon Sollund på sporet «Kosmisk Torshov». Way harsh, morfar, spør du meg — men for en gangs skyld har faktisk en boomer et poeng: Der artistnavnet til Dinosaurtegning er uovertruffent originalt, er det tekstlige og lydlige universet som skapes på debutalbumet «Paradis kritty» hakket mer velkjent. Vi snakker lo-fi indiepop á la Svømmebasseng og Hubbabubbaklubb.
Les også: Les Tiller, for faen!
Bandet, som består av musikere fra Shyfinger Meets Electra, Hockney, Yodude/Heybro, The Uptights og The Slow Painters, revolusjonerer på ingen måte sjangeren — uten at det skal holdes mot dem. Nedpå, men dynamiske melodier krydret med retro discorytmer får en til å svaie i takt med musikken. Oslo-sentrerte tekster og sangtitler som «Galgenberghumor» sjarmerer, og er også med på å skape en intim og varm atmosfære.
Aller mest medrivende er albumet når produksjonen tillater seg å ta noen uventede krumspring. «Hvalsafari» kan skilte med et deilig eklektisk arrangement, og et nærmest trippy midtparti som bringer tankene til psych pop, mens «Gul saft» inneholder noen helt nydelige blåsere. På «København» dukker det opp noen funky synth-rytmer som bryter opp det ellers mer selvmedlidende lyriske uttrykket.
Det bringer oss til beefen jeg har med dette albumet. Det vil si, mot den navlebeskuende tonen som gjennomsyrer mange av tekstene. Linjer om kvelder man «ender opp med å drikke alt for mye vann» og «danse som Fred Astaire / av sted, av sted» er vittige og søte, men blir platte i lengden. Når man tror platen er i ferd med å utforske hakket mer såre og vemodige temaer, tulles alvoret raskt bort med formuleringer som «men hva vet jeg» eller «de voksne vet alltid best». Det er snakk om en slags selvinfantilisering jeg synes er ganske enerverende, og som dessuten har blitt gjort bedre før. I beste fall kan protagonisten sees som en trist klovn eller annenrangs Kaja Gunnufsen, i verste fall som en virkelighetsfjern «man baby».
Det oppleves derfor ekstra forløsende når det-er-så-synd-på-meg-tonen i Sollunds vokal og stusseligheten som formidles i tekstene settes opp mot hakket mer aggressive melodier. På «Storo» avløses for eksempel strofene «Jeg gikk meg aldri bort på vei mellom Bodymap på Arkaden og banen / Likevel ble jeg rasende / Og jeg skulle brenne byen ned / Ikke helt bokstavelig talt / Så klart, så klart» av en emo-rock-aktig gitarsolo. På finalesporet «Vent» opptrer et fordreid skrik/gitarriff som nesten kan minne om et melodiøst dinosaurhyl. Dette drøyt 20 sekunder lange partiet er langt mer hjerterått enn noen av de naivistiske betraktningene over voksenlivets tyranni som ellers preger albumet.
Les også: Kaffe av eller på campus?
Ser man bort i fra protagonistens åpenbare mommy issues, er det mulig å la seg bedåre, selv humre litt, over historiene som fortelles på «Paradis kritty». Hadde Dinosaurtegning i større grad turt å blottstille melankolien i tekstene sine, framfor å pakke den inn i finurlige floskler, hadde imidlertid albumet vært mer hardtslående. I mellomtiden er «Paradis kritty» en lyttevennlig og fornøyelig oppvisning i bandmedlemmenes mange musikalske referanser.