Antikapitalistisk sjangerlek på bergensdialekt

Det lyder som bootlegga New Order på bergensk – med trommemaskin og en insisterende basslinje er inspirasjonskilden til Trist Pikes andrealbum Kjærlighet uten frykt åpenbar. Likevel er det vanskelig å plassere dem i én sjanger uten å bli reduktiv, og musikken deres balanserer mellom elektronika, alternativ disko og synthpop.

Med et alt annet enn behagelig lydbilde henter Trist Pike sin verdi i suggererende rytmer og antikapitalistiske tekster, hvor samtlige låter er titulert «Naken i Paradis». Bandmedlemmene Eirik Usterud Kjøs og Svein Strømmen beskriver en livsstil preget av resignasjon, sigaretter og anakronistiske pornoblader. De synger om konformitet og fremmedgjøring, om markedets inntog i den personlige, identitetssøkende sfære. Kort sagt om hvordan man orienterer seg i et nyliberalistisk samfunn, hvor alt ikke bare har en markedsverdi, men også blir sjelløst og tomt. Disse tankene er det som bakes inn i det ambisiøse elektro/ synth-pop albumet.

Selv omtaler Trist Pike prosjektet som en utforskning av «den teoretiske muligheten for menneskelig interaksjon uten transaksjon». Et sympatisk, men hårete mål, som dessverre forutsetter en skarpere penn enn det lytteren blir servert i andre låt, for å ta et eksempel: «Lysene lyste og byen var som en by». Kanskje er det ment å uttrykke en slags urban fremmedgjøring, i hvert fall når det følges opp av linjene «Jeg fant en drøm på gaten / forlagt i en plastpose, bak en container».

Sterkere er likevel låtene der de ikke tar seg selv så seriøst, som når Kjøs og Strømmen synger: «Du har fått en mandagsbil / snille mennesker blir alltid lurt / hadde du bare vært en frekkere fyr».

Les også: Honningbarnas album er lett å like, men ikke alltid av de rette grunnene

Det femte lydsporet stikker seg ut, det samme gjør det andre og tredje. Alle sammen har et techno-inspirert lydbilde, og viser Trist Pike på sitt aller beste. Låtene er hentet fra øverste hylle, og bandet later til å beherske formatet til fingerspissene. Da er det synd at de viser seg ujevne kanskje allerede i neste låt, eller at det alternative og tøffe lydsporet iblant forringes av lite presis låtskriving.

Når det kommer til stykket er Trist Pike fengende og bra, til tross for at vokalen ofte er sur på grensen til det amatørmessige. I kombinasjon med de insisterende antikapitalistiske tekstene, bygger det opp under et bilde av Trist Pike som en aktør litt på siden av dagens musikkbransje, men som med dunkende bass markerer seg som et band verdt å lytte til.