Å lese er grusomt !

For første gang er den tyske modernisten Arno Schmidt (f. 1914) tilgjengelig på norsk. Sommermeteor er en samling tekster fra 50- og 60-tallet.

Det mest særegne ved disse tekstene er den uvanlige og hyppige tegnsettingen. Spørsmålstegn, utropstegn og kolon står typografisk som selvstendige ord, med et mellomrom på hver side. Tegnene tillegges på denne måten både tyngde og en betydning som man sjelden opplever, og tegnsettingen bidrar også til en form for økonomisering av språket. Ofte bruker Schmidt ufullstendige setninger, en stakkato rytme, og nærmest poetiske ordsammensetninger av typen «mustasjeaktig-rødmende», som oppleves som helt på grensen til meningsløse, men som allikevel frembringer et bilde eller en følelse som føles merkelig kjent. Eller hva med for eksempel «Måneformørkelsetivolifyrverikerienok ! »[sic!] eller hele setninger som har blitt til ett ord: «HVADETNÅVARHANDREVPÅMED?»?

Samtidig som

språket oppleves viktig er det også lagt stor vekt på historien i disse tekstene. Tekstenes figurer er alltid fortellere, og anekdotene og historiene står i kø når mennesker møtes. Samlingen innledes med linjen: «Selv har jeg ikke opplevd det spor [..]», og mot slutten finner man: «jeg oversetter det, nøyaktig, som pålitelig kronikør – noe mer er jeg ikke». Mister fortelleren seg selv i fortellingen?

Tittelen på denne omtalen er hentet fra teksten Hva skal jeg gjøre ?, som omhandler tekstens påvirkning på leseren. Leseren adopterer tekstens holdninger og nykker, teksten blir virkeligere enn virkeligheten. Ofte opplever jeg det nettopp slik også i møtet mellom flere mennesker i Schmidts tekster. Det å la seg rive med blir en del av vårt samvær med hverandre, og derfor blir også evnen til å fengsle, til å si de rette tingene, viktig. Den gode historien gir et fortrinn i denne sammenhengen, og denne samlingen er full av både gode historier og en særegen stemme. Anbefales.