Dansbart og gripende

Trommemester for Elfenbenskystens nasjonalballett er ikke en stilling det er mange forunt å ha på cv-en. Dog er det ikke vanskelig å se for seg hvorfor nettopp perkusjonist og vokalist Diom De Kossa fra Holmlia har hatt denne stillingen. Skiva Baba Toulenga er nemlig en fest av lekre trommesoli og -brekk, afrikansk polyrytmikk (rytmer bestående av flere lagvise taktarter, journ.anm.) og funkgrooves.

Trommeonani er det imidlertid ikke, men en variert samling sterke låter. Her hintes det både til melankolsk reggae, polyrytmisk jazzfunk og dansevennlig soul. Alt fundert i en ivoriansk folkemusikktradisjon jeg ikke skal skryte på meg nevneverdig kjennskap til.

Tittelsporet samt den tematisk ikke helt ulike «Baba» er store høydepunkter. Her hyller De Kossa sin far med nøktern sørgmodighet i stemmen, og det er i grunnen ganske gripende. «Gbegbe» er en suggererende, nær hypnotisk trommejam som dessverre slutter for fort. «Mangahi» og «Yadoh Goua» er oppløftende dansemusikk i høstmørket.

Så skal det ikke stikkes under stol at skiva ikke er fri for hvileskjær. Det får så være. Baba Toulenga er en sterk og personlig skive, og lanserer en artist og en stemme som fortjener oppmerksomhet også blant dem som i utgangspunktet ikke trodde de likte ivoriansk folkemusikk.