Plast, papp og ikke minst pussig

Har du sett menneskekropper i gjennomsiktige plastposer i en Instagram-story den siste tiden? Da er det deler av Astrup Fearnley sin nyeste utstilling Antibodies du har vært vitne til. Mannen bak, Josh Kline, tar i kunstnerskapet sitt ofte opp hva slags konsekvenser kapitalistiske trender og teknologi som fungerer mot sin hensikt har på menneskeliv. I denne utstillingen har han skapt en dystopisk visjon for menneskets rolle i arbeidslivet fremover. Men er den god?

Contagious Unemployment (2017) viser pappesker fylt med alt i fra personlige bilder til standard kontorrekvisita, som er innlemmet i virusformede glasskuler hengende fra taket. Videre møter du Unemployed Bodies (2017), og de forbausende realistiske og stakkarslige menneskene i plastposer på gulvet. Sammen skildrer ikke verkene en lovende fremtid for morgendagens arbeidsledige. Virusene fremstår som frykten for å få fyken – og muligens spredning av trenden hvor automatisering og kunstig intelligens erstatter jobber. Kroppene i fosterstilling viser hva mennesker uten arbeid reduseres til: nemlig en ny form for avfall. Særlig de 3D-skannede og printede kroppene tvinger deg ned på kne av beundring over hvor realistiske de fremstår. Men, for en nordmann med velferdsstaten å lene seg på, virker tanken om menneskelig avfall urealistisk – til og med i fremtiden.

Les også: Westerdalsstudent om analog kroppspositivisme: –⁠ Vi har pupper, penis, valker og vagina – vi har alt!

Rundt et hjørne lenger inn i museets lokaler blir du overrumplet i møte med voksne og noe skremmende Teletubbies. Iført militæruniformer med den velkjente skjermen i magen, vekker Police Teletubbies (2015) minner på en forvrengt måte — akkurat som de hensiktsmessig dårlige deep fake-videoene som avspilles i magene deres. Denne delen av utstillingen tematiserer hvordan manipulerende teknologi kan påvirke vår forståelse av hva som er virkelig og ikke. Dessverre bærer verkene preg av å være fem år gamle, ettersom redigering og manipulasjon av bilder er hverdagskost for sosiale medier-brukere. Heller enn å ta dem seriøst, kleiner du ut av å se på de Halloweenmaskelignende snuttene.

Et uventet siste trekk er forslaget om borgerlønn, som en slags løsning i Universal Early Retirement (2016). Dette vil fjerne menneskene fra en sfære med konstant jobbstress, og danne grunnlaget for et lyst-basert arbeidsliv. Men borgerlønn løser ikke nødvendigvis problemene og vanene forbrukersamfunnet har gitt mennesker i denne tidsalderen. Borgerlønn er hett debattert, men som utstillingens siste verk virker det heller som et litt for lettbeint forslag enn en stødig løsning.

Det er noe pussig at middelklassen som drivere av forbrukersamfunnet fremstår som offer for kapitalistiske trender, mer enn de blir ansvarliggjort. I en tid som blant annet er preget av bevisstgjøring av de særlig kjøpesterke enkeltmenneskenes vaner og inkludering, virker tankegangen generelt noe utgått. Til tross for arbeidsledighets aktualitet på tvers av befolkningen, vil nok ikke utstillingen treffe alle like godt som residentene på Tjuvholmen. Teknisk er utstillingen en mesterlig prestasjon ned til mikroskopisk nivå, men inntrykket av tanken bak er ikke like sterkt.

Les også: Universitas' anmelder mener Fatou Åsbakks romandebut er sjarmerende kjedelig.