Lokale på villspor

Bymuseet fremstår høytidelig bak deilig, vårlig bjørkeløv. Den samme høytideligheten preger Spor på stedet. I det gamle trehuset i Frognerparken finnes det et rom innenfor veggene, fylt med mangfoldige historier. Noen vil kanskje kalle det en utstilling, andre en fortelling.

Det er ikke et innovativt verk du møter, men viktig er det lell. Viktigheten uttrykkes gjennom en labyrint av treplater, med skrift og bilder som forteller om ni unike skjebner. Menneskene som trekkes frem spenner fra teolog og biskop Rosemarie Köhn til bilmekaniker Ahmed. For det er det utstillingen dreier seg om, mangfold og minoriteter som har utrettet noe, og kjempet for noe. På rad og rekke ved siden av står små bord der man kan sette seg ned, høre på opptak fra skjebnesvangre historier og pusle magnetkryssord i en snakkeboble. Hvert bord har sitt eget viktige tema, dialog, engasjement, og identitet. De gamle, slitte og godt brukte skinnskoene til Aslam Ashan ligger under en glassplate og symboliserer de mange stegene han har måttet ta som aktiv innvandrer i Norge. Det stilles spørsmål overalt, og publikum må engasjere seg.

Men dette er et eksempel på en utstilling som burde tatt steget ut av museet for å skinne. Hadde Spor på stedet blitt flyttet ut i bymiljøet, ville kanskje budskapet blitt sterkere, mer spennende og hatt større påvirkningskraft. På en solfylt søndag i april frister det mer å slikke is i Frognerparken enn å ta steget inn, eller å sette Spor på stedet i avtaleboka.