Kunstig skjermkultur
Norsk skulpturbiennale 2015 ønsker å vise strømningen i skulpturfeltet og utforske vårt forhold til teknologien i sin åttende utstilling. Resultatet er sprikende.
Skulpturbiennale 2015 er et samarbeid mellom Norsk billedhuggerforening og Vigelandsmuseet. Kurator Anne Szefer Karlsen og to representanter fra hver av arrangørinstitusjonene har valgt ut 33 kunstnere til å delta med til sammen 26 prosjekter. Tre av disse er plassert i offentlige rom, resten befinner seg på Vigelandsmuseet.
Ustillingen er den største mønstringen av skulpturer i Norge. Det er interessant å se de forskjellige tendensene som gjør seg gjeldende, men bidragene er mange og sprikende. Ifølge kurator Szefer Karlsen er vårt kollektive rom i endring på grunn av mobiltelefoner og skjermer. Hun kaller det skjermkultur. Gjennom utstillingen ønsker de å se nærmere på om vi kan finne spor av skjermkulturer i tredimensjonale kunstuttrykk. Dette virker noe søkt som overordnet tema da det vanskelig kan finnes igjen som tema ved den enkelte skulptur.
Noen av skulpturene forholder seg riktignok til skjermkulturen, som «Objects as they appear» av Tarje Eikanger Gullaksen og «Constructed site» av Nils Olav Bøe, men flertallet gjør ikke det. Tematiseringen fremstår derfor som et slapt forsøk på å revitalisere biennalens rolle. Likevel er det mye spennende. Verkene som går i dialog med omgivelsene, rommet det befinner seg i og Vigelands skulpturer, gir mest til publikum. «Formforandringer» av Anna Carin Hedberg og Ebba Moien, er et godt eksempel. Gjennom en slags hviskelek, i form av workshops for publikum som foregår under utstillingsperioden, forandres budskapet i hvert ledd i prosessen til man sitter igjen med noe helt ugjenkjennelig. Med samme prinsipp lages kopier av Vigelands skulpturer i leire, som igjen blir kopiert, også videre. Et annet imponerende verk er «Skisse til projeksjoner» av Steffen Håndlykken og Ingrid Lønningdal som henger mellom skulpturene i Monolittsalen og «Utvekst» av Suvi Nieminen.
Kunsten tilhører den som ser den bommer i sitt forsøk på å sette en helhetlig, aktualiserende ramme som favner alle sine verk. Men selv om utstillingen spriker, er det likevel verdt en tur.