Kommersiell propell

– Hariton Pushwagner, den eksentriske popart-kunstneren som egentlig heter Terje Brofos, har hatt et spesielt liv. Denne jubileumsutstillingen, som feirer hans 75 år, fanger deler av kunstnerens produksjon opp gjennom årene, med bilder av alt fra serien «En dag i familien Manns liv», fra 1980, til nyere versjoner av «Selvportrett», fra 2011. Det er ikke uten grunn at Pushwagner av flere har blitt sammenlignet med Edvard Munch. Begges kunst har sterke elementer av fremmedgjøring: Sammenlign bare de tomme blikkene i Munchs «Aften på Karl Johan» med for eksempel «Oppover II» av Pushwagner. Det er kanskje ikke lenge til vi får se en Pushwagner + Munch-utstilling?

Kunst fra de siste sju-åtte årene dominerer imidlertid utstillingen, og det er synd at ikke gjengivelser av «Apokalypsefrisen» er med. Det som av mange regnes som et av høydepunktene i kunstnerens produksjon hadde vært fint å få med i en jubileumsutstilling. Bredde er imidlertid ikke poenget. Det egentlige poenget er det umulig å ta feil av: Salg.

Pushwagners kunst spiller ofte på satire av det kommersielle. Motivene er etter hvert velkjente: En dekadent verden, portrettert med skjærende pastellfarger, som fungerer som en kontrast til den monotone, uniformerte og masseproduserte hverdagen bildene viser. Det er derfor interessant at Pushwagners eget navn har blitt en så lukrativ merkevare. Ifølge Dagens Næringsliv har galleriet solgt Pushwagner-kunst for over to millioner bare i løpet av de første to dagene. Dette undergraver på ingen måte kunsten, men legger heller til en ny, småironisk dimensjon, som man kan lure på hva kunstneren selv tenker om.