Ingen kunst å forstå

Årets avgangsutstilling for masterstudentene ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er en samling høyst varierte arbeider, som mest sannsynlig er en sikker vinner blant kjennere av samtidskunst. Her finnes alt fra en kjempemessig, tretonns, helstøpt hjernemodell i keramikk, til storvokste, krøllete papirark, nøye plassert på galleriveggen, gigantiske bulkete metallplater og et dødt, inntørket ekorn. Det meste framstår som meget godt håndverk, og antakelig gjør alt krav på å være kunst, laget som det er av landets mest talentfulle kunstnerspirer.

For en lekmann, hvilket jo de fleste av oss er, er denne utstillingens fremste kvalitet at den provoserer fram hektisk tankevirksomhet. Som en stakkars utenforstående sto undertegnede først og fremst igjen med et gigantisk hvorfor? Hvorfor må disse akk-så-postmoderne kunstnerne alle sammen produsere kunst som er akk-så-uforståelig? Det snevrer jo bare inn deres egne arbeiders nedslagsfelt.

Riktignok er utstillingen akkompagnert av en hendig, liten og stilfull trykksak. Her har de håpefulle, unge kunstnerne fått muligheten til selv å forklare sine hensikter og inspirasjoner, og i flere tilfeller hjelper dette til med å oppklare verkene i stor grad, slik at en i det minste skjønner hva man ser, om enn ikke hvorfor. Dog har noen av kunstnerne prestert å skrive tekster som er like kryptiske som det de stiller ut. Og da må en spørre seg på nytt: hva er vitsen med å lage kunst så subjektiv at en begynner å lure på om kunstnerne selv forstår hvordan de har tenkt?

Utstillingen varer fram til 5. juni.