Identitetskrise

Etter en grandios åpning i fjor høst, stiller nå samtidsmuseet Astrup Fearnley ut «Untitled Horrors». Utstillingen består av et utvalg av kunstneren Cindys Shermans arbeider fra 1970-tallet frem til i dag. Verkene (filmstills, portretter og modellfotografier) er kuratert og satt sammen for å understreke det groteske i Shermans arbeid.

I flere titalls fotografier bruker Cindy Sherman seg selv som modell. Med sårbare øyne poserer hun like gjerne som en vakker femme fatale, som medusa eller en parodisk klovn. Ved å bruke seg selv setter kunstneren spørsmål ved identitet og de visuelle virkemidler vi bruker for å uttrykke «hvem vi er». Utstillingen viser også Shermans egen utvikling: fra 70-tallets svart-hvitt skjønnhetsbilder til 2000-tallets maksimalistiske portretter i overdrevne farger.

Bildeserien av fordervet mat har vært mye omtalt i media, for til tross for dens uappetittlighet har bivirkningen av forråtnelsesprosessen dannet et svært estetisk bilde. Likevel er kanskje bildene som er gjemt innimellom portrettene (og i eget rom i andre etasje) de mest bemerkelsesverdige: grisete fotografier av utstillingsdukker i fornedrende stillinger og kropper sammensatt av lemmer som ikke matcher. Disse kan tolkes som en krass kritikk mot sexindustrien, men de tar også opp enda en identitets-relatert problemstilling: Er kjønn en påsatt rolle eller en egenskap gitt ved fødselen? Uansett hva svaret er innehar disse bildene en nærhet som gjør det vanskelig å se på, men enda vanskeligere å snu seg bort fra.

Når de tre meter høye bildene av Sherman stirrer ned på deg kan det lett føles ut som om utstillingen er en glorifisering av Cindy Sherman selv. Paradokset her er at etter å ha vist kunstneren i flere former enn du kan telle, står publikum igjen med et spørsmål: Hvem faen er Cindy Sherman?