Håndbok i hustle

I perioden februar til juni 2013 mobiliseres seks av Oslos kunstscener med utstillingsprosjektet Colomborama, der deler av den spirende samtidskunstscenen fra Bogota, Colombia, overføres direkte til Oslos museumslokaler. I hovedutstillingen Bogotapolis presenteres elleve colombianske samtidskunstnere. Felles for dem alle er at de er oppvokst i et land med en lang og voldelig historie. Med et kritisk blikk tolker de sine erfaringer omkring Colombias sosiale og kulturelle konflikter.

Underetasjen på Stenersenmuseet er utformet som Bogota by night og er ikke et sted å dra alene. Atmosfæren preges av lyden av skjærende menneskeskrik, morbide animasjoner, en fot som stikker ut av veggen og gatehunder som fortærer et kjøttstykke. I et av rommene er det installert en miniatyrby av skrot. Den ser ufarlig ut, men er utstyrt med en bevegelsessensor, og når den trigges settes hele byen i fart. Det som så ut som søte små roboter, ser nå ut som en skrekkfilm fra åttitallet.

Etter dette følger flere fengslende arbeider. Edwin Sánchez presenterer sin videotriologi Knife Lessons, der en gateraner gir leksjoner i mestring av knivvåpen. Elkin Caldrón stiller ut Dodgy, et delvis dokumentarisk, delvis fiksjonsbasert videoarbeid om hans kamp som innvandrer i London. Begge verkene er tragikomiske og humoristiske – inntil du erkjenner at dette ikke er en spøk.

I møte med det norske publikummet, som vet lite eller ingenting om livet i Bogota, mister noen av verkene sin intenderte betydning. Eksempelvis er det vanskelig å forstå Edinson Quiñones sin installasjon Memoria Permanente dersom man ikke har forhåndskunnskaper om colombiansk fengsel. Dette setter allikevel ingen stopper for en kul opplevelse – kunstverkene som utmerker seg nuller ut det som er mindre interessant.

Absurditeten av utstillingen er som en ørefik; etterpå føler jeg meg mentalt oppfrisket og våken. Utstillingen anbefales til alle, men husk å ikke gå i Bogotapolis’ mørke ganger alene.