Forutsigbare paradokser

De aller fleste av oss forbinder nok videokunst med opptak av langtrukne monologer, nærbilder av snakkende munner, nakne mennesker i aktivitet og den alltid så kreative: hvit støy på tv-skjerm. PARADOKS består av norske videokunstopptak fra 1980 til 2010, der mange av opptakene sannsynligvis er selve opphavet til disse forestillingene. Utstillingen er en oppfølgning av Nasjonalmuseets forskningsprosjekt Norsk Video og markerer videokunstens 50-årsjubileum.

Allerede i trappeoppgangen på vei inn til utstillingen er Per Manings film «Exhale» prosjektert på en hel vegg. Fornemmelsen av å tre inn i et parallelt univers av lyd og bilde er sterk, og forventningen om å bli overrasket er høy.Verkene er kronologisk utstilt, som en invitasjon til en spennende reise om berøringen mellom teknologi og kunsthistorie. En av de første videoene består av to-fargede bilder av Grace Jones, laget av Morten Børresen – et verk som bærer tydelig preg av datidens populærkultur. Men overraskelsene fortsetter dessverre ikke derfra. I stedet må man etter hvert innse at det ikke er noen dramatisk forskjell på videokunstfilmene fra 1980 og 2010. Det finnes riktignok noen få høydepunkter, deriblant Sven Påhlssons «Running High», en animasjon i hypnotiserende panorama, og Jannicke Låkers «no. 17», et pinlig, men også fascinerende opptak der hun dokumenterer hvordan hun sjekker og tar en gutt med hjem.

Utstillingen etterlater meg utilfreds. Har norsk videokunst hatt denne veldig flate utviklingskurven, eller har utviklingen i populærkulturen og videokunsten gjort at vi aldri lar oss overraske lenger?