En ny månelanding
NRKs nye dramaserie er ikke dramatisk, men den er en god skildring av en beskjeden persons selvrealisering.
Buzz Aldrin var andre mann på månen, snaue tjue minutter etter han du kan navnet på fra før. I likhet med Aldrin trives Mattias best som nummer to.
I hockeyhansker og hvit parkdress, snubler Mattias, spilt av Pål Sverre Valheim Hagen, over sin første kjæreste. Det er slutten av åttitallet, og kostymeball på skolen. 13 år senere tar forholdet brått slutt. Like brått opphører Mattias ansettelse som gartner, og plutselig befinner han seg i fritt fall. Under sterkt press fra en god venn ender Mattias med å reise til Færøyene som lydmann for nevnte gode venns band. En ferje og en fyllekule senere kommer han til seg selv på en øde motorvei.
Store deler av serien er lagt til Færøyene. Naturen er veldig vakker, og det er oppfriskende å se en norsk serie lagt til et så atypisk miljø. Den lille øybygda, med innbyggere som snakker alle slags kreative utgaver av skandinaviske språk er med på å gi serien et kledelig særpreg.
«På samme måte som boken er tv-serien ofte dvelende, med lite fremdrift.»
På samme måte som boken er tv-serien ofte dvelende, med lite fremdrift. Dette passer godt sammen med hovedkarakterens usikre fremtoning. Dette virkemiddelet er noe sjeldnere brukt i filmatiseringen, noe som gjør handlingen mer progressiv. Dette er et viktig poeng, for bokens svakhet, og tidvis også TV-seriens, er at det hele blir for nølende.
Serien tar noen originale filmatiske grep. Et eksempel er når Mattias snakker med folk på telefonen. Han rusler rundt i gartneriet og prater med samboeren sin, men plutselig bryter kulissene helt i det han passerer en vegg, og han står hjemme i stua deres og fortsetter telefonsamtalen der. Grep som dette benyttes stadig, og forsterker historiens skildring av nærhet og avstand.
Serien er ikke fri for komiske innslag i god norsk film-tradisjon. Et høydepunkt er radioresepsjonist Bjarte Tjøstheims middels overbevisende rolle som gartner. Med blond parykk og karikert jær-dialekt er han vanskelig å ta på alvor.
Med en rekke spesielle karakterer, et annerledes miljø og spenstig bruk av frivillig og ufrivillig humor er Buzz Aldrin en annerledes norsk dramaserie. Valheim Hagens tolkning av hovedpersonen stikker seg ut som særlig god, i en dramaserie som ellers skildrer sjenanse og middelmådighet. Mattias blir som et symbol på den sosiale angsten vi alle har i oss, i større eller mindre grad.