Kåt og fargeløs

Den kåte og uansvarlige metallheaden Ronny er stjernen i Torbjørn Liens «Kollektivetdust,» navngitt etter kåken han deler med en noe selvironisk muslim med Ellos-fetisj, en superkristen Dylan-überfan med kronisk halvrøyket sigg i kjeften, en traktorlesbe, og hennes overdimensjonalt silikonimplanterte partner.

Det gir et smørbart grunnlag for konflikter og intriger både på religiøst, musikalsk og, æh, legningsk (!) plan. Om du deretter plusser på en salig blanding av fisehumor, terrorvitser, øl og mer eller mindre vellykkede kondombeskjeftigelser, så har du et inntrykk av livet i kollektivet. Hvorvidt alt dette er et tilsvarende godt grunnlag for storslagne latterkuler er dog en litt annen diskusjon.

Tittelen på den femte kronologiske samlingen av Kollektivet-historier – Om mus og menn og annet snusk – er i seg selv et godt eksempel på den på et vis vulgært subtile humoren som Torbjørn Lien lirer av seg til tider. En gang i blant er det unektelig aldeles morsomt å være vitne til situasjonene han koker ihop, og han gir hele smørja et personlig preg ved å føye inn små kommentarer og forklaringer her og der mellom stripene. Men det krever desverre litt arbeid å jobbe seg frem til de gode poengene, for mer ofte enn det er god stemning, er det litt kjedt, med en aldri så liten eim av kleinhet over det hele.

Liens striper står ofte ikke godt nok på egne ben, og også som en samlet krønike blir det ofte litt overfladisk. Men det som faktisk feller denne tross alt forholdsvis artige serien, er at Ronny forblir litt for usympatisk og i dobbelt betydning fargeløs til at en egentlig bryr seg.