Tre, syv og tolv ganger JA TAKK

Det var en gang et teaterstykke som var så vakkert, at det kunne trollbinde selv den mest eksamensstressede teatergjenger. For det norske folkeeventyret om den forheksa prins Valemon ble så godt formidlet, at selv ikke Martha Lousie i toppform kunne gjort det bedre.

Østenfor spikersuppa og vestenfor edderkoppen i Det Norske Teateret, trampet en stor hvit bjørn ut på scenen foran publikum. Så realistisk var bjørnen, at barna i salen måpte i beundring, og var sikre på at den var ekte. Bergtatte var også publikummets voksne, for regissør Ingrid Weme Nilsens skapte eventyrlig magi, med smarte grep og vakker scenografi. De ville skogene, vakre landskapene og tilsynelatende flyvende kjøkkenartiklene, forhekset publikum inn i fantasiverdenen.

Stykket varte langt og lenge, og lengre enn langt, men ble likevel ikke for langt. Mye takket være regissørens gode hjelpere, som gestaltet rollene så både voksne og barn fant glede i dem. Historien malte de lekent, om den søte lille jenta som skulle redde prinsen, så han slapp å gifte seg med den ekle, kåte heksa. Som sol og måne var kontrasten mellom den nydelige jenta og den ekle heksa, som begge fortjente belønning av kongen for sitt skuespilleri.

Så fikk stykkets reise ende, og som i eventyr flest fikk det gode sin lønn og det onde sin straff. Og akkurat som heltene i eventyrene, fortjente kreftene bak Kvitebjørn Kong Valomon virkelig sin lønn og sin applaus. Snipp og snapp.