Schizofren bibelhistorie

I andre del av stykket, som tar for seg det nye testamentet, møter vi Jesus. I tillegg til bibelhistoriene er det også plass til noen absurde innslag, som når den avdøde diktatoren Gaddafi gjør sin entré på scenen med full staffasje og glitter. Regissør Winge mener vel å finne likheter til Herodes. I tillegg synger Gud et par strofer fra Johnny Cash iført cowboyhatt.

På gulvet og veggen bak scenen er det store lerreter som projektorer kaster ut bilder på, og det fungerer overraskende bra. Deler av historien er satt til nåtiden. Avhengig av hvilken scene i stykket det er, blir scenen forvandlet fra Betlehem for 2000 år siden til en moderne storby på ett sekund. Det skjer raskt og uten forklaring. Denne tidsforvirringen til tross, skuespillerne imponerer.

TINGOEndelig har Bjørn Sundquist fått rollen han har drømt om, for det finnes få andre skuespillere som kan være Gud. Selv tror han på Gud, og det må kanskje til for å overbevise slik han gjør. Han eier scenen. Hans motstykke, Satan, er en artig karakter mesterlig spilt av Jan Grønli, og det gjenspeiles i spenningen mellom dem på scenen. De er rett og slett avhengig av hverandre.

Jesus spilles av den nå kjente rollefiguren fra Halvbroren på NRK, Frank Kjosås, som framstår svært overbevisende og trygg i rollen. Han driver historien videre og er lun og behagelig å høre på. Vennskapet til Judas, spilt av Joachim Rafaelsen, er kjærlig, men også svikefullt. Dynamikken mellom disse er svært god.

Skuespillerne forsøker på et punkt å etablere direkte kontakt med publikum, ja, de setter seg faktisk ned på første rad, og sammen får vi anledning til å være med på en aldri så liten Fader vår. Forvandlingen fra et teaterstykke til en gudstjeneste skjer raskt, og det etableres en merkelig stemning i salen.

TINGOScenen som gjør størst inntrykk er konfrontasjonen mellom Satan og Gud, som foregår i himmelen. Temperaturen på scenen stiger og konflikten mellom dem forsterkes, idet de gjensidig beskylder hverandre for å være den onde. Gud fastslår at for at han skal være den gode, må Satan være ond. Jesus, som møter sin far for første gang, sitter lettere forvirret i midten og hører på det hele.

Et problem med stykket er de brå overgangene fra scene til scene, sannsynligvis et resultat av at flere forfattere har tolket bibelhistorien. Det er uheldig ettersom sammenhengen forsvinner. Har det ikke vært noen helhetstankegang i planleggingsfasen? Det er hummer og kanari, og man blir sittende lettere forvirret. Noen scener går raskt, mens andre er vel langtekkelige. Dette stykket ville hatt godt av strammere regi, færre forfattere, kortere spilletid og mindre vingling mellom tidsrom.